Kva gjer eit barn når eit heilt leksikon stend i fare for å verta borte? Ingveig Viken Grut, ti år gamal, sette seg ned og skreiv ein tale til stortingspolitikarane. Etter to år kann det vera slutt for Lille norske leksikon, og ho vil at det skal bergast.
Det er lett å avskriva dette som ei lita soge om eit barn som er glad i å lesa. Men her ligg noko større. Når eit barn tek ordet på vegner av kunnskapen, syner det at dei unge ikkje berre er passive mottakarar av det dei vaksne byggjer upp. Ho vil sjølv vera med og forma kva som skal finnast av kunnskap for born i Noreg. Det er både modig og gledeleg.
Lille norske leksikon er ikkje berre ein nettstad. Det er ein stad der ord får definisjonar, der spørsmål får svar, og der kunnskapen vert sortert so han er til å forstå for unge lesarar. I ei tid med mykje støy og kjappe påstandar, er eit leksikon ein roleg og etterretteleg veg inn i verdi. Når eit leksikon er laga særskilt for born, får dei noko dei kann kjenna att og veksa med. Det er eit stykke norsk danningsarv, og det er verd å halda ved lag.
Sume vil kanskje spyrja kva ei ti år gamal jente kann utretta mot store budsjett og vaksne prioriteringar. Men røysti hennar hev alt utretta noko. Ho hev sett ord på eit ynskje som mange deler, og ho hev gjort det på ein måte som vekkjer respekt. Det er ikkje mange vaksne som ville ha teke det steget. Her er det ein liten borgar som tek demokratiet på alvor, lenge før ho hev røysterett. Det er eit friskt andedrag.
Historisk hev leksikonet vore ein port inn i kunnskapen for alle som ikkje hadde tilgang til store bibliotek. I Noreg hev Store norske leksikon og andre verk bore fram kunnskap og språk i mannsaldrar. Eit barneleksikon byggjer vidare på denne tradisjonen, men tilpassar han til dei yngste. Å missa eit slikt tilbod ville vera eit tap, ikkje berre for borni, men for heile den norske ålmenningen.
Difor er det verd å lyfta fram Ingveig Viken Grut. Ho hev ikkje berre skrive ein tale; ho hev synt at kunnskapsgleda framleis er levande, og at ho hev ei framtid. Kanskje er det nett slike røyster som skal til for å minna dei folkevalde på kva som er viktigast. Soga um jenta som skreiv for leksikonet, er eit ljos i ei tid der mange talar høgt og få lyttar. Her er det eit barn som både talar og vert høyrd.
Kjelde: Aftenposten

Leave a Reply