Ni månader er lang tid til å vera borte frå ein skule. For rektoren som no er attende på arbeid etter brystkreft og tøff behandling, er det likevel ikkje fråværet som definerer soga, men heimkoma.
Ein rektor er ikkje berre ein leiar; han eller ho er eit fast punkt i kvardagen for elevar, lærarar og foreldre. Når dette punktet hev vore borte i ni månader, merkar ein fyrst kor mykje ei vanleg røyst i gangen og ei open dør til kontoret tyder. At rektoren no er attende, gjev ikkje berre arbeidsro; det gjev eit levande prov på at det finst liv etter ein hard sjukdomstid.
Brystkreft og tøff behandling set djupe spor. Den som hev vore gjennom dette, veit at vegen attende til arbeidslivet sjeldan er bein. Difor er heimkoma til skulen noko meir enn ein personleg siger. Ho er eit teikn til andre som står midt i den same striden: det er von, og kvardagen kann venta på den andre sida. Det er ei påminning um at moderne medisin, tolmod og eige mot kann føra folk attende til det livet dei hadde.
Skulen er ein samlingsstad i bygdi og i bydelen. I mange norske lokalsamfunn hev skulen vore det huset der generasjonar møter kvarandre, og der rektor hev vore ein stadig figur gjennom tidi. Når ei slik leiande røyst kjem attende, fær heile skulesamfunnet noko av den gamle rytmen att. Elevane fær sjå at vaksne òg kann verta sjuke, men at dei òg kann koma seg upp att og halda fram.
Det er lett å gløyma kor mykje arbeid som ligg bak ei slik tilbakekome. Rektoren skal ikkje berre finna sin eigen styrke; ho skal òg byggja upp att eit samarbeid med medarbeidarar som hev bore ekstra tyngd medan ho var borte. Det krev både audmjukskap og vilje. Når nokon gjer dette med eit smil, er det vanskeleg å ikkje verta rørd.
Soga um rektoren som er attende etter ni månader er difor ikkje berre ei helsesoge. Det er ei soge um eit skulesamfunn som heldt vakt, og um ei kvinne som nekta å lata sjukdomen få siste ordet. Slike heimkomedagar er dei finaste ein skulekvardag kann by på.
Kjelde: Adresseavisen

Leave a Reply