Emne: Lokalt

  • Granskorne kallar det berre «ufo-huset».

    Det er ikkje kvart eit hus som fær eit øykenamn som “ufo-huset” og stend att i minnet hjå grannarne i nær på 40 år. Men nett detta hende då “High-tech-huset” vart reist i 1987. Bygningen, som ein gong skulde syna nordmenn korleis framtidi vilde sjå ut, stend enno som ei påminning um eit svunne tidsbilete.

    Det er lett å sjå det sære ved ei slik bygning — ei enebolig med former som glid ut og inn, med glas og metall og eit drag av romalder yver seg. Men for den som lyt på, er det ikkje berre eit skrømt frå ei gammal arkitektteikning. Det er eit minne um ei tid då trui på det moderne var sterk og urokka. Åttitalet var ei tid med store framtidssyn; datamaskinar byrja å koma i heimane, og arkitektane teikna som um morgondagen alt var komen. Dette huset er ein av få attverande vitnesbyrd um den tida.

    No stend det der, med grasmatta rundt og folk som stanser og glanar. Sumt vil kalla det stygt, sumt vil kalla det vakkert — men alle vert merksame. Og det er i grunnen noko vakkert i detta: at eit bygg endå kann vekkja nyfykni og undring so mange år etter. I ei tid då so mykje vert bygt fort og gløymt enno fortare, minner “ufo-huset” oss um at arkitektur er meir enn berre tak og vegger. Det er ei forteljing, ein tanke, eit hugskot av det som kunde ha vore.

    Og kven veit? Kanskje kjem tida attende, og me ser at det ikkje var so underleg likevel. For framtidi, ho lyt alltid ha noko å byggja på.

    Kjelde: Adresseavisen

  • Vert med inn i husbankhuset frå 1965: – Interiør er ikkje på nokon måte overflatisk.

    Det er noko rørande ved å sjå eit hus som hev vakse med tida, og ikkje stivna i ein tid. Mona Reigstad Rath bur i eit husbankhus frå 1965, og når ein fær høyra um hennar syn på interiør, er det ikkje berre ein prat um tapet og møblar. Det er ei påminning um at dei små tingi i kvardagen og heimkvardagen hev si eigi djupt.

    Husbankhuset frå 1960-åri er ein viktig del av norsk byggjekultur. Mange slike hus vart reiste då landet trong bustader for mange, og dei er ikkje berre minne um ei tid, men også um eit samfunn som satsa på at alle skulde ha ein god stad å bu. Mona Rath hev fylt heimen med element frå naturen, og det er nettopp eit slikt samspel millom det bygde og det levande som gjer eit hus til eit heim. Ho segjer at interiør ikkje er overfladisk, og det er sant. Eit rom kann fortelja um dei som bur der, um deira verdier, um deira hug til det som er ekte og ærlegt.

    I ei tid der mange fylgjer raske mote og skifter ut heimen kvart femte år, er det noko friskt og jordnært ved å sjå eit hus som ber på soga og samstundes er levande. Det er ikkje eit museum, men eit heim der tingi vert brunne og nytta. Denne haldningi minner um det gamle norske synet på at heimen ikkje skal vera ei utstilling, men ein stad å leva. Slik hev det vore i ættesøki, i røykstovene og i dei små husi som stend den dag i dag.

    Når ein legg merke til at Mona Rath hev teke vare på det opphavlege, men samstundes sett sitt eige preg på huset, ser ein ei klokskap som er verd å merkja seg. Det er ei påminning um at det ikkje treng å vera nytt for å vera godt. Det kann vera noko heilt anna, men ikkje mindre verdifullt. Ein lyt ikkje gløyma at husbankhusi og andre slike bustader ikkje berre er ein praktisk løysing, men også eit stykke norsk kulturarv.

    Så når me ser på dette heimet frå 1965, er det ikkje berre ein interiørjournalistikk. Det er ei soga um korleis ein kann leva i samklang med historia, naturen og seg sjølv. Og det er ei soga som fortener å verta fortald.

    Kjelde: Adresseavisen

  • «Eg er ikkje so fæl av at folk skal sjå meg upp i skrivet»

    Det er ikkje ofte ei setning um korleis ein trivst i eige skinn fær ein til å tenkja på det gamle samhaldet millom folk og språk, men når fotballspelaren Adama Diomande segjer at han ikkje er so "fan av at folk ska sjå mæ oppi skrævet", er det eit døme på korleis dialekt og identitet heng saman. Diomande, som spelar for HamKam og no er teken ut i den norske troppi, hev ei røyst som ber med seg noko større enn berre ei fótbollsøke.

    Det er noko varmt og ekte i dette. Mannen, som hev røter i Elfenbeinskysten, talar ei brei og tydeleg trønderdialekt, og det gjer han utan skam eller attlat. I ei tid der mykje av det offentlege ordskiftet er prega av flat og standardisert norsk, stend Diomande fram som eit døme på at ein kan finna seg ein plass i samfunnet og likevel halda fast på sitt eige. Han er ikkje berre ein dyktig spelar, men og ein kulturberar. Dialekti hans er eit levande minne um at det norske målmangfaldet ikkje er noko som skal viskast ut, men noko som skal dyrkast fram.

    Det positive i saki er um ikkje anna dette: At ein offentleg person som Diomande, med ei brei rørsle og eit ungt publikum, ikkje legg skjul på kvar han kjem ifrå. Han viser at dialekt ikkje er skammeleg, men tvert um, at det er ein styrke. For born og unge som måtte drøyma om å nå langt, anten det er i fótboll eller i andre greiner, er det eit fyredøme å sjå at ein ikkje treng å legga av seg språket for å verta høgt respektert.

    Me hev eit rikt mål i Noreg, med dialektar som ber på so mange soger og tradisjonar. Når Diomande stend fram og segjer at han ikkje er "so fan av at folk ska sjå mæ oppi skrævet", er det ikkje berre ei morosam setning, men eit signal um at norsk språk er levande, mangfelt og sterkt. Det er eit signal um at ein kan vera både verdsborgar og trønder, både internasjonal fótbollspelar og dialekttalar, på ein og same tid. Det er ei soge verd å lyfta fram.

    Kjelde: Adresseavisen

  • Zander (22) bur ikkje som alle andre.

    Det hev seg slik at 22-åringen Zander ikkje bur som alle andre, og det er ikkje noko å undrast på når ein fær høyra soga. Han vart nedtrykt då bestefaren fekk kreft, men fann trøyst i ei helit serskipt sysla. Og det er her det interessante ligg. For når livet gjev eit tungt støyt, kann ein ikkje gjera noko med sjølve vonde, men ein kann finna ein veg ut av myrkret.

    Det som hender, er at Zander byrjar å byggja. Ikkje berre små ting, men eit heilt hus. Han tek til å reisa eit rom for seg sjølv, ein stad der han kann vera i fred med tankane sine. Og på den måten vert sorgi umsett til noko nytt og vakkert. Det er ei påminning um korleis gamle handverkstradisjonar kan bera menneskje gjenom tunge stunder. Me lev i ei tid der alt skal gå fort, men her ser me ein ung mann som tek seg tid til å byggja med eigne hender, stein for stein, bord for bord.

    Dette er ikkje berre ei soga um ein mann og eit hus. Det er ei soga um korleis me kann finna mening i arbeid. I eit samfunn som ofte ser ned på handverk og praktisk kunnskap, minner Zander oss um at det å nytta hendine sine er ei kraftfull måte å takla livet på. Han hev ikkje berre bygt eit hus; han hev bygt ein ny tryggleik for seg sjølv.

    Og so er det det språklege. Ordet "sysla" kjem frå gamalnorsk, og det er nett det han gjer: han syslar med noko. Det er eit lite vitnesbyrd um kor rikt norskt mål er, at me hev eit eige ord for det å gjera noko med hendine og hugen samstundes. Det er ikkje mange som nyttar ordet i dag, men det lever i bygder og i samband med gamle tradisjonar.

    Me skal ikkje gløyma at Zander si soga òg er ei soga um samhald. For sjølv um han bygde åleine, var han ikkje åleine. Bestefaren, som han saknar, lever i minnet, og det gjev han styrke til å halda fram. Det er ei påminning um at dei som er burt, alltid er med oss når me held fast på det dei lærde oss. Og i ei tid der mange kjenner seg åtskilde, er det godt å sjå at ein ung mann finn styrke i slekti si.

    Kjelde: Adresseavisen

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no