Det er noko rørande ved å sjå eit hus som hev vakse med tida, og ikkje stivna i ein tid. Mona Reigstad Rath bur i eit husbankhus frå 1965, og når ein fær høyra um hennar syn på interiør, er det ikkje berre ein prat um tapet og møblar. Det er ei påminning um at dei små tingi i kvardagen og heimkvardagen hev si eigi djupt.
Husbankhuset frå 1960-åri er ein viktig del av norsk byggjekultur. Mange slike hus vart reiste då landet trong bustader for mange, og dei er ikkje berre minne um ei tid, men også um eit samfunn som satsa på at alle skulde ha ein god stad å bu. Mona Rath hev fylt heimen med element frå naturen, og det er nettopp eit slikt samspel millom det bygde og det levande som gjer eit hus til eit heim. Ho segjer at interiør ikkje er overfladisk, og det er sant. Eit rom kann fortelja um dei som bur der, um deira verdier, um deira hug til det som er ekte og ærlegt.
I ei tid der mange fylgjer raske mote og skifter ut heimen kvart femte år, er det noko friskt og jordnært ved å sjå eit hus som ber på soga og samstundes er levande. Det er ikkje eit museum, men eit heim der tingi vert brunne og nytta. Denne haldningi minner um det gamle norske synet på at heimen ikkje skal vera ei utstilling, men ein stad å leva. Slik hev det vore i ættesøki, i røykstovene og i dei små husi som stend den dag i dag.
Når ein legg merke til at Mona Rath hev teke vare på det opphavlege, men samstundes sett sitt eige preg på huset, ser ein ei klokskap som er verd å merkja seg. Det er ei påminning um at det ikkje treng å vera nytt for å vera godt. Det kann vera noko heilt anna, men ikkje mindre verdifullt. Ein lyt ikkje gløyma at husbankhusi og andre slike bustader ikkje berre er ein praktisk løysing, men også eit stykke norsk kulturarv.
Så når me ser på dette heimet frå 1965, er det ikkje berre ein interiørjournalistikk. Det er ei soga um korleis ein kann leva i samklang med historia, naturen og seg sjølv. Og det er ei soga som fortener å verta fortald.
Kjelde: Adresseavisen
Leave a Reply