Stussa då han såg reklameplakaten: – Ikkje soleis byen ser ut

Gamal og ny arkitektur møtest i ein norsk bygard.

Written by

in

Kva er det som gjer ein by til noko anna enn eit ferdig motiv på ein suvenir? Det spursmålet kom upp då ein 37 år gamal mann stogga utanfor ei suvenirbutikk i Trondheim og såg ein reklameplakat som ikkje likna den byen han bur i.

Jan Erlend Gamst Straume stussa då han såg plakaten. Det var fleire ting som ikkje stemde, og han sa det beint ut: «Slik ser ikkje byen ut.» Kva som var feil, er ikkje sagt, men det treng ikkje vera det viktigaste. Det viktige er at nokon såg etter.

Ein fastbuande ber byen i seg på ein måte som ikkje alltid lèt seg setja på papir. Han kjenner ljoset over hustaki ein tidleg morgon, lyden av eit gatehjørne, den fargen som står på eit bestemt hus. Slik kunnskap er ikkje noko ein lærer av eit kart; han kjem av å leva der år etter år. Når eit reklamebilete då viser noko anna, er det ikkje rart at ein stussar.

Det er lett å sjå på suvenirplakatar som uskyldige ting, laga for turistar som vil ha eit minne med heim. Men dei fortel òg ei soge. Dei fortel kva ein by vil visa fram, og kva han gløymer. Når ein lokal innbyggjar reagerer, er det eit teikn på at byen ikkje er likegyldig for dei som bur der. Det er eit lite, kvardagsleg uttrykk for lokal stoltleik.

Slike merksame auge hev alltid vore til stades. I eldre tider var det gjerne sogeforteljarane og dei som gjekk frå gard til gard som bar staden sin identitet vidare. I dag kann ein vanleg mann på gata gjera mykje av det same ved å peika på ein plakat og segja ifrå. Det er ikkje småleg kritikk; det er omsut for ein felles heimstad.

Det positive i denne saki er ikkje minst at slik merksemd kann føra til noko betre. Når dei som lagar suvenirar og reklame får høyra frå dei som kjenner byen best, kann bileti verta rikare og sannare. Turistane får då eit ærlegare minne, og byen får visa fram sitt rette andlet. Slik vert ein liten stuss ved ein plakat til noko langt meir enn ein kvardagsleg småting.

Trondheim er ikkje ein kva som helst stad. Han hev ei lang soge, eit særprega bybilete og eit folkeliv som ikkje lèt seg pressa inn i ein generisk mal. Når ein mann stoggar og ser at plakaten ikkje stemmer, er det difor eit lite prov på at byen enno er levande i dei som bur der. Det er noko å gleda seg over.

Kjelde: Adresseavisen

Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no