Tag: skule

  • Tilbake i arbeid etter kreftsjukdom: – Sterkt og rørande

    Tilbake i arbeid etter kreftsjukdom: – Sterkt og rørande

    Ni månader er lang tid til å vera borte frå ein skule. For rektoren som no er attende på arbeid etter brystkreft og tøff behandling, er det likevel ikkje fråværet som definerer soga, men heimkoma.

    Ein rektor er ikkje berre ein leiar; han eller ho er eit fast punkt i kvardagen for elevar, lærarar og foreldre. Når dette punktet hev vore borte i ni månader, merkar ein fyrst kor mykje ei vanleg røyst i gangen og ei open dør til kontoret tyder. At rektoren no er attende, gjev ikkje berre arbeidsro; det gjev eit levande prov på at det finst liv etter ein hard sjukdomstid.

    Brystkreft og tøff behandling set djupe spor. Den som hev vore gjennom dette, veit at vegen attende til arbeidslivet sjeldan er bein. Difor er heimkoma til skulen noko meir enn ein personleg siger. Ho er eit teikn til andre som står midt i den same striden: det er von, og kvardagen kann venta på den andre sida. Det er ei påminning um at moderne medisin, tolmod og eige mot kann føra folk attende til det livet dei hadde.

    Skulen er ein samlingsstad i bygdi og i bydelen. I mange norske lokalsamfunn hev skulen vore det huset der generasjonar møter kvarandre, og der rektor hev vore ein stadig figur gjennom tidi. Når ei slik leiande røyst kjem attende, fær heile skulesamfunnet noko av den gamle rytmen att. Elevane fær sjå at vaksne òg kann verta sjuke, men at dei òg kann koma seg upp att og halda fram.

    Det er lett å gløyma kor mykje arbeid som ligg bak ei slik tilbakekome. Rektoren skal ikkje berre finna sin eigen styrke; ho skal òg byggja upp att eit samarbeid med medarbeidarar som hev bore ekstra tyngd medan ho var borte. Det krev både audmjukskap og vilje. Når nokon gjer dette med eit smil, er det vanskeleg å ikkje verta rørd.

    Soga um rektoren som er attende etter ni månader er difor ikkje berre ei helsesoge. Det er ei soge um eit skulesamfunn som heldt vakt, og um ei kvinne som nekta å lata sjukdomen få siste ordet. Slike heimkomedagar er dei finaste ein skulekvardag kann by på.

    Kjelde: Adresseavisen

  • Bergensskulen knekkjer lesekoden: – Vert glad i å lesa

    Bergensskulen knekkjer lesekoden: – Vert glad i å lesa

    Kva gjer ein når Pisa-tali peikar nedover? I Bergen svara fleire skular med å melda seg på lesekonkurransen – ikkje med fleire testar, men med eit mål um å verta glad i å lesa.

    Det er eit svar som fortener merksemd. Når internasjonale målingar viser svake resultat, er freistingi stor til å satsa på meir øving i teknisk lesing. Men lesing er ikkje berre avkoding. Det er òg lyst, undring og samhald. Ein lesekonkurranse kann verka som eit underleg svar på ein nedtur, men i røyndi peikar han på noko som ofte vert gløymt: Born les meir når dei fær ein grunn til å tala um bøker med kvarandre.

    Skulane i Bergen har ein lang tradisjon for å sjå på kunnskap som noko levande. I eldre tid samla folk seg i leselag og fekk bøker ut til bygdene. Det var ikkje berre ein måte å læra bokstavar på; det var ein måte å halda språket og forteljingane varme millom menneske. Slike leselag er eit godt føredøme for dagens lesekonkurransar. Når born les saman, eller tevlar um å ha lese flest bøker, vert lesingi ein sosial aktivitet, ikkje ei einsam plikt.

    Pisa-tali viser ikkje alt. Dei fortel noko um kor mange som klarar å svara på testar, men dei fortel lite um kva som skjer når eit born finn ei bok som ikkje slepp taket. Det er den kjensla skulane i Bergen no ser ut til å vilja dyrka. Det er eit godt teikn at fleire melder seg på etter at tali vart kjende. Det tyder at lærarane ikkje gjev upp, men leitar etter vegar som gjer skulen til ein stad der lesegleda kann veksa.

    Ein lesekonkurranse treng ikkje vera ei kappestrid. Han kann vera eit høve til å heidra gode bøker, til å la borni presentera det dei likar, og til å byggja eit felles bibliotek i klasserommet. Når målet er å verta glad i å lesa, er alle vinnarar. Og den gleda held seg lenger enn ein testdag.

    Det er lett å verta mismodig av tal som peikar ned. Men soga frå Bergen viser at det finst ein annan veg. I staden for å berre tala um problem, gjer skulane noko med det – og dei gjer det med eit smil. Meir enn noko anna er det kanskje nett dette som er lesekoden.

    Kjelde: Bergens Tidende

  • Tankane må òg øvast, nett som kroppen.

    Tankane må òg øvast, nett som kroppen.

    Då maskinane tok det tunge fysiske arbeidet, svara folk med treningsskor og turnhallar. No tek dei nye maskinane over mykje av tankearbeidet, og det krev eit like klokt svar.

    Kunstig intelligens kann skriva, rekna og finna mønster som fyrr kravde menneskjeleg arbeid. Det er ikkje eit trugsmål; det er ei opning. Når dei daglege tankeoppgåvone vert lettare, fær ein tid og krefter til det som verkeleg gjer tanken sterkare: djup lesnad, samtale, ettertanke og skapande arbeid.

    Likskapen med kroppen er slåande. I eit jordbruks- og industrisamfunn fekk folk fysisk strev gratis gjennom arbeidsdagen. Då arbeidslivet vart stillesitjande, vart trimmen ein eigen aktivitet. No ser ein noko tilsvarande med tanken. Når kunstig intelligens tek unna det tunge rutinearbeidet, vert det naudsynt å trenast i å tenkja sjølv, ikkje fordi nokon trugar med å ta tanken frå ein, men fordi evner som ikkje vert brukte, minkar.

    Skulane og biblioteki hev her ei gåve å gjeva. Lesehestar, samtalar kring tunge spursmål, handskrift, hovudrekning og sakte lesnad er ikkje gamaldags tidsfordriv; dei er treningsapparat for det som no vert viktigare. Ei røyst som les høgt, eit klasserom som diskuterer, ei skrivebok der tanken fær veksa i fred: slikt byggjer eit folk som ikkje er redd for nye maskinar, men som veit korleis dei skal brukast.

    Det er heller ikkje berre for ungdomen. Vaksne kann lata tanken få den same daglege øvingi som kroppen fær på ein spasertur. Det kann vera å lesa ei bok um noko ein ikkje kjenner frå fyrr, læra eit nytt språk, spela sjakk eller skriva brev for hand. Slike val er små, men dei hev mykje å segja. Dei held hjernen vaken og gjev gleda ved å meistra noko sjølv.

    Soga hev vist at menneske ikkje vert sette til sides når maskinar tek over arbeidsoppgåvor. Dei finn nye måtar å veksa på. No gjeld det å gjera det same med tanken. Kunstig intelligens kann vera eit reiskap, ikkje ei erstatning. Når nokon tek det tyngste løftet, er det ikkje slutt på styrken; det er byrjingi på ein ny måte å bruka han på.

    Kjelde: Adresseavisen

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no