Me lever i ei tid der straum og tryggleik er tettare samanknytte enn nokon gong. Ikkje lenge sidan var det berre vêr og vind som kunne taka straumen frå oss; no må me ogso tenkja på dei usynlege fiendane, dei som sit med tastatur og vonde tankar langt borte. Når forskarar no peikar på fem viktige grep som kan gjera straumforsyningi tryggjare mot dataåtak, er det ikkje berre ei torr sak – det er ei påminning um at me framleis hev noko å seia, me som bur her ute ved kysten.
Det fyrste som slær meg, er at rådi ikkje handlar um ny og dyr teknologi, men um gamal kunnskap og godt handverk. Dei segjer at me treng folk som kan reparera kraftliner – ikkje berre folk som kan laga KI-appar. Dette er eit godt døme på at den gamle kunnskapen og dugleiken frå eit kvart liv ikkje må gløymast i ei tid då alt skal verta digitalt. Det er dei som kan arbeida med hendene, som kan klatra i mastone og byta ut ein skadd transformator, som er den fyrste vernemuren mot eit ækte åtak. Utan deim er sjølve nettet berre eit skjørt bilæte på papir.
Eit anna av grepi er at ein bør ha fleire reservevegar og redundans i systemet. Dette minner um dei gamle bygdemiljøi, der ein alltid hadde ein reserveplass for både folk og dyr. Ikkje alt kan stola på den same leidningi eller det same datasenteret. Spreidd tryggleik er den beste tryggleiken – det lærde me av dei gamle kringkastingssystemi, som ofte var bygde med fleire sendarar, so ein ikkje miste kontakten heilt um ein svikta.
Så er det talet um at ein må ha folk som kan tenkja som systemtenkjarar – ikkje berre som spesialistar på eitt lite område. Dette er den same tanken som gjer at ein bonde må kunna både pløgja, så og hausta, og ikkje berre sitja med teoretisk kunnskap um jord. Straumnettet er eit stort, levande samanhengande system; ein kan ikkje verstå det berre ved å sjå på ein liten del.
Alt i alt syner desse grepi at det ikkje er nok berre å setja inn fleire brannmurar og antivirus. Tryggleik hender i det daglege arbeidet, i dei mange millimetrane av kopar og stål som bind landet saman, og i dei mange hendene som held det ved like. Det er ei gledeleg sanning at den teknologiutviklingi me hev i dag ikkje gjer gamal dugleik umoderne; ho gjer han heller viktigare. For når straumen renn still og trygg, både i ljose og i myrke, kan me takka både dei nye og dei gamle arbeidsgrepi for at me framleis hev varme i stovo og ljos i glaset.
Kjelde: Forskning.no

Leave a Reply