Det er ikkje kvart eit hus som fær eit øykenamn som “ufo-huset” og stend att i minnet hjå grannarne i nær på 40 år. Men nett detta hende då “High-tech-huset” vart reist i 1987. Bygningen, som ein gong skulde syna nordmenn korleis framtidi vilde sjå ut, stend enno som ei påminning um eit svunne tidsbilete.
Det er lett å sjå det sære ved ei slik bygning — ei enebolig med former som glid ut og inn, med glas og metall og eit drag av romalder yver seg. Men for den som lyt på, er det ikkje berre eit skrømt frå ei gammal arkitektteikning. Det er eit minne um ei tid då trui på det moderne var sterk og urokka. Åttitalet var ei tid med store framtidssyn; datamaskinar byrja å koma i heimane, og arkitektane teikna som um morgondagen alt var komen. Dette huset er ein av få attverande vitnesbyrd um den tida.
No stend det der, med grasmatta rundt og folk som stanser og glanar. Sumt vil kalla det stygt, sumt vil kalla det vakkert — men alle vert merksame. Og det er i grunnen noko vakkert i detta: at eit bygg endå kann vekkja nyfykni og undring so mange år etter. I ei tid då so mykje vert bygt fort og gløymt enno fortare, minner “ufo-huset” oss um at arkitektur er meir enn berre tak og vegger. Det er ei forteljing, ein tanke, eit hugskot av det som kunde ha vore.
Og kven veit? Kanskje kjem tida attende, og me ser at det ikkje var so underleg likevel. For framtidi, ho lyt alltid ha noko å byggja på.
Kjelde: Adresseavisen
Leave a Reply