Det er ikkje ofte ei setning um korleis ein trivst i eige skinn fær ein til å tenkja på det gamle samhaldet millom folk og språk, men når fotballspelaren Adama Diomande segjer at han ikkje er so "fan av at folk ska sjå mæ oppi skrævet", er det eit døme på korleis dialekt og identitet heng saman. Diomande, som spelar for HamKam og no er teken ut i den norske troppi, hev ei røyst som ber med seg noko større enn berre ei fótbollsøke.
Det er noko varmt og ekte i dette. Mannen, som hev røter i Elfenbeinskysten, talar ei brei og tydeleg trønderdialekt, og det gjer han utan skam eller attlat. I ei tid der mykje av det offentlege ordskiftet er prega av flat og standardisert norsk, stend Diomande fram som eit døme på at ein kan finna seg ein plass i samfunnet og likevel halda fast på sitt eige. Han er ikkje berre ein dyktig spelar, men og ein kulturberar. Dialekti hans er eit levande minne um at det norske målmangfaldet ikkje er noko som skal viskast ut, men noko som skal dyrkast fram.
Det positive i saki er um ikkje anna dette: At ein offentleg person som Diomande, med ei brei rørsle og eit ungt publikum, ikkje legg skjul på kvar han kjem ifrå. Han viser at dialekt ikkje er skammeleg, men tvert um, at det er ein styrke. For born og unge som måtte drøyma om å nå langt, anten det er i fótboll eller i andre greiner, er det eit fyredøme å sjå at ein ikkje treng å legga av seg språket for å verta høgt respektert.
Me hev eit rikt mål i Noreg, med dialektar som ber på so mange soger og tradisjonar. Når Diomande stend fram og segjer at han ikkje er "so fan av at folk ska sjå mæ oppi skrævet", er det ikkje berre ei morosam setning, men eit signal um at norsk språk er levande, mangfelt og sterkt. Det er eit signal um at ein kan vera både verdsborgar og trønder, både internasjonal fótbollspelar og dialekttalar, på ein og same tid. Det er ei soge verd å lyfta fram.
Kjelde: Adresseavisen
Leave a Reply