Me hev visst lenge at nynorsk og islendsk er skyldskapar frå norrønt, men det var fyrst då eg sette meg ned med ei gruppe språkentusiastar i ei gamal skulestove at det verkeleg gjekk upp for meg kor nært dette sambandet er. Fyredragshaldaren tok oss gjenom likskapar som gjer at ein islending og ein nordmann med godt nynorsk mål oftast kann forstå kvarandre utan altfor mykje trøbbel.
Me såg på ord som “dagur” og “dag”, “bók” og “bok” – men ikkje minst på dei grammatiske strukturane som ein ikkje ser i bokmål. Mange av dei gamle formene frå norrønt hev yverlivt i både nynorsk og islendsk, medan bokmål og norsk daglegtale hev gått sine eigne vegar. Dei hev same kjønnssystemet, same verbendingar i fleirtal, og same måten å bøygja sterke verb på. Det er som å høyra ei gammal syster tala.
Men kva med sambandet til tysk og andre germanske språk? Fyredragshaldaren peikte på at mange av desse strukturane ikkje er unike for vestnordisk. Dei finst att i tysk, nederlandsk og til og med i engelsk i restar. Det minner oss um at nynorsk ikkje er eit isolert språk, men ein del av ein stor, samanvevd germansk arv.
Eg sat att med kjensla av at me treng meir medvit um desse bandi. I ein tid der språkendringar og påverknad frå engelsk og bokmål gjer seg gjeldande, er det brått å vita at me hev ei syster i islendsk som held fast på dei same røtene. Kanskje me kann læra noko av deim – ikkje berre um språk, men um korleis ein vernar um si eiga soge.
For den som vil dykka djupare, er dette eit emne som fyller mange bøker – og som fortener fleire timar med ettertanke.
Leave a Reply