Tag: tryggleik

  • Her vert han «redda» av ein drone

    Her vert han «redda» av ein drone

    Ei roleg summing over skogane i Trøndelag var alt som røpa den vesle flygaren. Då 110-sentralen i Midt-Noreg testa ein drone til å redda personar i naud, sette dei ikkje berre eit teknisk stykke arbeid ut i live – dei knytte band attende til eit urgammalt instinkt.

    Redningssoga er full av stille heltar som upp gjennom tidi hev henta fram ny verktøy. Frå dei fyrste mannskapi med tau og båre, til radiomeldingsbilane, og no til dronar som kann sjå gjennom røyk og mørker. Testen frå Midt-Noreg minner um at framsteget ikkje alltid er høglydt og namngjeti – det veks ofte fram or den daglege pliktkjensla hjå folk som vil hjelpa.

    Sentralen hev ikkje gått ut med store ord, men ein kjenner att andedraget: ein stille trang til å tøygja ut handi si. Ei drone kann flyga dit vaksne karar ikkje kjem snøgt nok, kann landa ein lett pakke med livreddande utstyr på stader som ikkje tolar tunge køyretøy, og kann senda bilæte attende til operatøren som kann avgjera kva som trengst. Alt dette er ikkje magi, men samansette bitar av fysikk og dataprogram. Likevel er det noko større i det: det er menneske som tek i bruk skaparverket på nytt vis for å verja kvarandre.

    Historisk sett hev kvar ny hjelpar vorte møtt med undring. Då dei fyrste biletelefonane kom til naudsentralane, var det nokon som riste på hovudet. No er det dronar. Og nett som med so mykje anna i norsk redningsteneste, er det ikkje dei store hovudstadskontora som dreg lasset åleine – det er distrikti som Midt-Noreg, med sine bratte lier, lange fjordar og spreidde busetnad, som hev størst trong for slike hjelperåd. Det er i slike landskap den nye teknologien verkeleg vert prøvd.

    Ein annan ting er verdt å merka seg: testen syner at dronen ikkje erstattar mennesket, men gjer mennesket friare. Brandmannskapen og ambulansearbeidarane kann konsentrera seg um det dei er best til – å handsama skadd – medan dronen kryssar den fyrste avgjerande avstanden. Slik vert tidi betre nytta, og tidi er ofte den knappaste ressursen når det gjeld liv og helse. I Midt-Noreg hev dei med dette teke eit steg som andre no vil fylgja.

    Det er lett å gløyma at bak kvar slik nyvinning ligg det lange arbeidsdagar med papir, søknader og testing. Men resultatet er ein stor siger: ei tryggare kvardag for alle som bur og ferdast der ute. Den vesle dronen hev vorte eit teikn på at det ikkje er maskinen som reddar menneske – det er den menneskelege hugnaden som til slutt når fram, same kva form han tek. Midt-Noreg hev synt veg, og resten av landet vil ha godt av å fylgja etter.

    Kjelde: Adresseavisen

  • Nippon-Italia

    Nippon-Italia

    Den japanske ambassadrisa i Italia, Hikariko Ono, heldt nyleg eit mottak ved residensen sin i Roma i samband med dagen for dei japanske sjølvforsvarstyrkane. Arrangementet samanfall med 160-årsjubileet for diplomatiske samband millom Japan og Italia, og ifølgje ein artikkel på difesaonline.it markerer det eit særskilt nært tilhøve som gjeng langt utover det geografiske avstandar skulde tilseia.

    Artikkelforfattaren peikar på at båe landi, trass i ulik historie og folkeleg lynne, er bundne saman av ein djup felleskultur. Dei er «to gamle nasjonar med ei kultur som kann gjera form, disiplin, venleik og minne til identitet», heiter det i teksti, og skribenten held fram at dei båe kjenner tyngdi av historia. Denne felles røynsla gjer at dei kann tala saman utan å måtta ty til for mange freistnader på forenkling.

    I ei tid som ifølgje forfattaren er folkesett av «moderne barbarar» som trur at styrke er ståk og musklar framfor eit kamera, minner Italia og Japan um at sivilisasjon er målhald. Ho er stil, ho er djupn, og ho er evna til å byggja tillit utan å gjeva slepp på eigen identitet. Dette er ikkje referat frå ein nøytral rapport, men ein tolknad som difesaonline.it legg fram.

    Under mottaket heldt ambassadrisa Ono ei tale der ho takka gjestane og understreka at dei japanske sjølvforsvarstyrkane i år fyller 72 år. Ho peika på den aukande uroa i verda – med Russlands åtak på Ukraina, ustabiliteten i Midtausten og snøgge endringar i trugsmålsbiletet – og slo fast at inkje land i dag kann tryggja fred og stabilitet åleine. Forfattaren av artikkelen legg vekt på at orda hennar var avdempa, men ikkje veike. Tvert um gav den avmålte tonen bodskapen større tyngd. Skribenten hevdar at Japan her syner at ein kann tala um tryggleik med fermd – eit ord som vert nytta for å understreka at ein ikkje treng umvenda kvar setning til eit ultimatum.

    Det diplomatiske jubileet vert ikkje berre feira som eit rundt tal. Artikkelforfattaren minner um at 2026 alt har vore eit viktigt år for tilhøvet millom dei to landi: statsministrane hev gjengje kvarandre vitjingar, og sambandet er uppgradert til eit «særskilt strategisk partnarskap». Dette er ikkje ein tom diplomati-floskel, hevdar skribenten; det tyder at Roma og Tokyo ser samanfallande interessor på felt som tryggleik, verdsrom, industri, høgteknologi, forsvar, stabilitet på havområde og trygge forsyningskjedor. Her vert komplementariteten framheva: Japan fører med seg presisjon, disiplin og industriell kontinuitet, medan Italia bidreg med skaparkraft, formgjevingsevne, djup produksjonskunnskap og ein strategisk tradisjon som jamvel italienske sjølve ofte undervurderer. Når desse eigenskapane møtest, kann resultatet verta meir enn summen av delane, ifølgje analysen.

    Konkret nemnde ambassadrisa Ono Japan-Italia Bilateralt Samarbeidsplan og viste til at bakkestyrkar, sjøstridskrefter og luftstridskrefter frå Japan i fjor heldt øvingar saman med italienske motstykke. Også i år skal samarbeidet utvidast til nye felt som romverksemd, cyber, CBRN-vern, utdanning og helse. Difesaonline.it-forfattaren ser dette som prov på at forsvarsrelasjonen er i ferd med å verta noko langt meir enn eit par militære møte – det veks fram ein brei og varug allianse.

    Høgdepunktet under mottaket var likevel ikkje det politiske, men det musikalske, hevdar artikkelen. Eit utvekslingsprosjekt henta Japan Air Self-Defense Force Central Band til Roma, der dei spela saman med bandet til Aeronautica Militare. Ambassadrisa sjølv skal ha vorte gripen av å høyra dei to orkester saman spela nasjonalsongane. Serskilt verdsette forfattaren ei ung japansk lirisk songarinne som framførde italienske og japanske tradisjonsstykke med ein kjenslevar og teknisk fullkomen stil. Skribenten tolkar dette musikalske møtet som eit kraftfullt bilete på to sivilisasjonar som talar saman – ikkje med maktdemonstrasjon, men med respekt og følsemd. For i vaksne demokrati er forsvar ikkje dyrking av krig; det er vern um eit kulturelt og menneskeleg byggverk, stend det i kommentaren.

    Mot slutten av tilstellinga utbrakte ambassadrisa ein skål for varug venskap, djupare partnarskap og eit fredelegt og blømande verdsbilete. Forfattaren på difesaonline.it meiner at desse ordi, som elles kunne verka rituelle, denne gongen batt ein serskilt tyngd – for dei vart uttala i ei tid då freden ikkje lenger er ei sjølvfylgje, men eit ansvar som krev klårleik og vilje.

    Etter 160 år er ikkje venskapen millom Italia og Japan berre eit diplomatisk minne å heidra, sluttar skribenten. Han er eit løfte som no lyt gjerast endå meir konkret. Artikkelen er henta frå difesaonline.it, der forfattaren ikkje er namngjeven.

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no