Tag: Soge

  • Spelet har fått tilbake trui.

    Spelet har fått tilbake trui.

    Det hev hendt eit nytt mirakel på Stiklestad. Spelet um Heilag Olav hev fenge att trui – og med det livskrafti som ein gong i tida skapte den mest sjeldsynte kulturopplevingi landet eig.

    I ei tid då bygdene minkar og dei store samfunnsforteljingane slit med å halda på folk, hev Olsok-spelet enno makt til å trekkja tusund til den slette vollen ved Verdalsøra der kongen fall. Sidan 1954 hev dette spelet, bygt på drapet i 1030, vorte framført år etter år. Ikkje av utøvarar med millionløn og lysskip, men av fleire hundrad friviljuge som syng, slåst og bed med ei truverde som smittar. Mange av deim er bønder, lærarar og studentar frå bygder ikring, og dei talar på eit mål som ikkje smaka av museumsstøv.

    Dialogen lever i den gamle nynorsken med i-endingar, eit mål som hev den sjeldsynte evna til å syna den norske soga som noko levande og ikkje noko tilslørt i eit framandt riksmål. Når skodespelaren ropar på Herren med røysti frå 1917-normi, då kling det som eit ekko frå sjølve landsens grunn. For folket som kjem til Stiklestad, er ikkje spelet berre eit minne. Det er eit møte med si eiga soge, fortalt på eit mål som i bokstaveleg forstand puster liv i fortidi. Det er eit under i den sekulære tidi at so mange kann finna fram til ei tru – ikkje nødvendigvis den kristne trui, men trui på fellesskap, på tradisjon, på at noko er større enn den einskilde.

    Dei seinare åri hev ikkje vore lette. Økonomiske skor og sjukdomsåri stilte spørsmålet um framtidi for eit spel som krev so mykje av ei heil bygd. Men no, med fullsett amfi og nye røyster på scena, hev trui fenge sin renessanse. Det er eit nytt mirakel, ja, men ikkje eit av den overnaturlege sorten. Det er eit mirakel født av vilje, av eit folk som nekta å gjeva slepp.

    Dette er sigeren for det lokale, for det rotfaste, for eit mål som hev stade imot påverknad frå både dansk og bokmål. Spelet på Stiklestad er ein kulturkatedral som ikkje er bygd av stein, men av ord og song og samhald. So lenge det finst ei bygd som vil bera soga vidare, og so lenge det finst eit mål som kann bera børi, vil Stiklestad-spelet halda fram å vera ein stad der trui – anten ho gjeld Gud, landet eller morsmålet – ikkje er ein gløymd leivning, men ei lysande von.

    Kjelde: Adresseavisen

  • Her bur det 300. Årleg fær dei 1,5 millionar på vitjing.

    Her bur det 300. Årleg fær dei 1,5 millionar på vitjing.

    Tre hundrad fastbuande og halvannan million vitjande kvart einaste år – dei turre tala frå Flåm er av det slaget som fær ein til å stogga upp og undrast. I ei tid då mange småbygder strider imot fråflytting, hev denne vesle staden ved Aurlandsfjorden snutt heile logikken på hovudet. Her er det ikkje mangel på liv og rørsle, men ein stille kunst i å ta imot verdi utan å missa si eigi røyst.

    Det er lett å tru at turiststraumen er eit nytt påfunn, men soga fortel noko anna. Allereie ein onsdag i august 1930, medan ei streik herja i bygdi, kunne eit blad melda at «der er deilig vær og mange mennesker». Same åndedraget som i dag, same frydefulla undring over at nett denne krongleute fjordbygdi drog til seg folk frå alle kantar. Turismen er ikkje ei framand makt som brått kom siglande; han er ein gamal vener som hev lagt att spor i både vegamøte og vertskapshus i snart eit hundrad år.

    Ein av dei mest forunderlege trådane i dette flokevevet er knytt til eit møte på ein båt millom Napoli og Capri. Ein italiensk kvinne ved namn Rafaela Aponte-Diamant møtte ein kaptein, Gianluigi, og saman bygde dei upp verdens største privatåtte cruisereiarlag. Det er nett slike skip som i dag legg til kai i Flåm, og som år etter år fyller fjordlandskapet med nysgjerrige augo. Soleis er ei liti norsk bygd flitta inn i eit av dei mest selsame forretningseventyri i nyare europeisk tid. At eit slikt samsvar kunde veksa fram, er eit vitnemål um kor djupt våre vesle stader kann røra ved dei store liner i verdi.

    For Flåm er ikkje berre eit blikkfang på ein skjerm. Det er ein heim, og dei tri hundrad som bur der året rundt, ber på ein serskild kunnskap: dei veit korleis ein tek imot ein heil planet utan at bygdi vert til eit kulissespel. Dei syter for at gjestene fær sjå meir enn berre det venta – dei fær kjenna på røtene til eit landskap som ikkje let seg herma. Dette er ikkje berre lærerikt for dei som kjem, men og eit fyrebilæte for andre småsamfund som treng ei leide i korleis ein kann bu og buande vera samstundes som ein opnar døri.

    Når nye skipslengder sigler inn fjorden i morgondagen, vil dei same fjelli møta deim som dei gjorde i 1930 – tagnad og stød der dei stend på den gamle steingrunnen. Flåm treng ikkje å ropa høgt; bygdi hev i årti synt at hemmelegheiten ligg i ei stille tryggheit på at den rette gildskapen hev heime her. Det er ei erfaring som er mynta for meir enn berre ein sumar – det er eit arvegods som hev vare i mannsaldrar, og som enno hev si fulle tyngd.

    Kjelde: Bergens Tidende

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no