Tag: redning

  • Fann Tassen etter to månader – midt i fjorden

    Fann Tassen etter to månader – midt i fjorden

    To månader på rømmen, og so stend hunden Tassen midt ute i fjorden og vert uppdaga av ein fiskar – ei slik soge kunde høyra heime i dei gamle æventyri. Her er likevel ingen overtru med i spelet, berre ein utrøytteleg livsvilje hjaa dyret og eit vakse auga hjaa mannen som rodde ut.

    Det heile byrja som ein heilt vanleg fisketur. So fekk han sjå noko som rørde seg i vatnet langt frå land, og innsåg at det var den vesle hunden som hadde vore sakna i vikor. Utan å nøla sette han inn båten, fekk Tassen um bord og berga livet hans. Slike spontane handlingar er små, men dei skaper ein vev av umsut i eit bygdesamfunn.

    Det er lett å gløyma kor mykje kraft og uthald som bur i ein liten skapning. I over to månader hev Tassen greidt seg sjølv i eit landskap med fjord, fjell og vêrhardt klima. Han hev funne mat, halde seg undan farar og berga seg fram til den dagen då ein framand hjelpte han dei siste metrane. Det minner um den gamle sanningi at naturen ikkje er so framand for dyri våre som ein stundom trur – og at bandet millom menneske og dyr er djupt rotfest i oss båe.

    For fiskaren vart turen noko meir enn han hadde tenkt. Han fekk vera redningsmann i ein liten, men viktig augneblink. I eldre tid, då fjorden var den viktigaste vegen, var det ei uskriven lov at ingen lét nokon i stikken på sjøen. Den same hjelparinstinktet vaknar når ein hund er på avvegar. Det sit i blodet – ei arv frå den tidi då båtane var små og samhaldet stort.

    For Tassen sin eigar må gleda vera utan mål. Å få att ein ven som ein trudde var tapt, er ei gåve som ikkje kann målast. Det er ei påminning um at håpet er det siste som sloknar, og at den stille, trufaste kjærleiken millom menneske og dyr ofte slær dei største undar.

    I ei verd der nyhendi ofte er fulle av uro, er det godt å høyra um slike små hendingar. Dei fortel um ein samanheng i skaparverket som ikkje er broten – at bandet millom bygd og fjord, millom folk og deira firbeinte vener, framleis stend ved lag. Tassen er heime att, og ein fisketur vart til ei soge som vil verta fortald i mange år.

    Kjelde: NRK

  • Her vert han «redda» av ein drone

    Her vert han «redda» av ein drone

    Ei roleg summing over skogane i Trøndelag var alt som røpa den vesle flygaren. Då 110-sentralen i Midt-Noreg testa ein drone til å redda personar i naud, sette dei ikkje berre eit teknisk stykke arbeid ut i live – dei knytte band attende til eit urgammalt instinkt.

    Redningssoga er full av stille heltar som upp gjennom tidi hev henta fram ny verktøy. Frå dei fyrste mannskapi med tau og båre, til radiomeldingsbilane, og no til dronar som kann sjå gjennom røyk og mørker. Testen frå Midt-Noreg minner um at framsteget ikkje alltid er høglydt og namngjeti – det veks ofte fram or den daglege pliktkjensla hjå folk som vil hjelpa.

    Sentralen hev ikkje gått ut med store ord, men ein kjenner att andedraget: ein stille trang til å tøygja ut handi si. Ei drone kann flyga dit vaksne karar ikkje kjem snøgt nok, kann landa ein lett pakke med livreddande utstyr på stader som ikkje tolar tunge køyretøy, og kann senda bilæte attende til operatøren som kann avgjera kva som trengst. Alt dette er ikkje magi, men samansette bitar av fysikk og dataprogram. Likevel er det noko større i det: det er menneske som tek i bruk skaparverket på nytt vis for å verja kvarandre.

    Historisk sett hev kvar ny hjelpar vorte møtt med undring. Då dei fyrste biletelefonane kom til naudsentralane, var det nokon som riste på hovudet. No er det dronar. Og nett som med so mykje anna i norsk redningsteneste, er det ikkje dei store hovudstadskontora som dreg lasset åleine – det er distrikti som Midt-Noreg, med sine bratte lier, lange fjordar og spreidde busetnad, som hev størst trong for slike hjelperåd. Det er i slike landskap den nye teknologien verkeleg vert prøvd.

    Ein annan ting er verdt å merka seg: testen syner at dronen ikkje erstattar mennesket, men gjer mennesket friare. Brandmannskapen og ambulansearbeidarane kann konsentrera seg um det dei er best til – å handsama skadd – medan dronen kryssar den fyrste avgjerande avstanden. Slik vert tidi betre nytta, og tidi er ofte den knappaste ressursen når det gjeld liv og helse. I Midt-Noreg hev dei med dette teke eit steg som andre no vil fylgja.

    Det er lett å gløyma at bak kvar slik nyvinning ligg det lange arbeidsdagar med papir, søknader og testing. Men resultatet er ein stor siger: ei tryggare kvardag for alle som bur og ferdast der ute. Den vesle dronen hev vorte eit teikn på at det ikkje er maskinen som reddar menneske – det er den menneskelege hugnaden som til slutt når fram, same kva form han tek. Midt-Noreg hev synt veg, og resten av landet vil ha godt av å fylgja etter.

    Kjelde: Adresseavisen

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no