Tag: Kvardagsliv

  • KI gjer meg til ei betre mor

    KI gjer meg til ei betre mor

    Kan ein maskin gjera ein forelder meir nærverande? Spørsmålet høyrest paradoksalt ut, men i ein travel kvardag er det ikkje so fjernt som det verkar. Ei mor fortel i eit offentleg innlegg at kunstig intelligens hev vorte eit reiskap som gjer henne betre i morsrolla.

    Det er lett å tenkja på kunstig intelligens som noko kaldt og framandt, men her er perspektivet snudd. I staden for å stela tid frå familien, kann teknologien gjeva tid attende. Ein forelder som slepp å leita lenge etter svar på små og store kvardagsspursmål, fær meir ro til å vera til stades hjå borni. Det er ikkje maskinen som tek over omsorgi; det er mennesket som fær betre armslag.

    Slik har det vore med mange nye reiskapar gjennom tidene. Kokeboki, telefonen og vaskemaskinen vart møtte med same skepsis, men dei frigjorde tid og tanke. I dag er dei sjølvsagde delar av heimen. På same vis kann ein klok bruk av digitale hjelpemiddel gjeva foreldre noko dei treng kvar dag: overskot.

    For mange mødrer er den største utfordringi ikkje mangel på kjærleik, men mangel på overskot. Når eit digitalt verktøy kann hjelpa med planlegging, lekser eller gode råd, vert det mentale presset lettare. Då vert det rom for det som verkeleg byggjer ein familie: samtalar, måltid og rolege stunder.

    Bestemødrer, grannar og helsestasjonar hev alltid vore viktige støtter for småbarnsforeldre. Det nye er at rådgjevaren kann vera tilgjengeleg midt i natti, utan å døma eller verta trøytt. Slik støtte er ikkje ei erstatning for menneskeleg varme, men eit supplement som kann gjera ein travel kvardag litt enklare.

    Dersom ei mor kjenner seg tryggare og meir oversiktleg i kvardagen med slik støtte, er det ei vinning for heile familien. Teknologien vert ikkje ein konkurrent til morskjærleiken; han vert ein stille medhjelpar som gjer at den kjærleiken fær koma tydelegare fram. Det er eit framsteg som peikar framover, men som òg byggjer på noko gamalt: ynsket um å gjeva borni ein god start.

    Kjelde: Bergens Tidende

  • – Det er vel toalett her? Kanskje ein kanelbolle?

    – Det er vel toalett her? Kanskje ein kanelbolle?

    Ein pilegrim stig inn på ein gard og spør: «Er det vel eit toalett her? Kanskje ein kanelbolle?» Det er ikkje noko storveges spursmål, men det samlar i seg noko djupt menneskjelegt — trongen til kvile og ei god bita mat undervegs på den lange ferdi.

    Vegane til heilage stader hev vore trampa av føter i meir enn tusen år. I millomalderen gjekk pilegrimar frå alle kantar av Europa mot Nidaros for å beda ved Olav den heilage si grav. Dei sokkutte vandrarane bad ikkje berre for syndene sine; dei trong og husrom, mat og ein stad å setja seg. Ser ein nøgje etter i gamle skildringar, finn ein at slike kvardagslege ting hev fylgt pilegrimsferdi jamt og trutt. Trong til ein do og ein søt bolle er ikkje ny — det er ein raud tråd gjennom heile soga.

    I vår tid hev pilegrimsrørsla vakna til nytt liv. Tusund av menneskje legg kvart år ut på den gamle vegen, og dei møter både regn og sol, motbakkar og flate slettor. Vêret sette ingen stoppar for pilegrimane. Ein regnskur gjer sitjeplassen under taket endå meir innbydande. Ein kald vind gjer ein varm kanelbolle til ei liti signing. Dei gamle visste at motgang på vegen var ein del av den andelege reisi. So er det enno — og kanskje er det nett di kroppen kjenner på trøyttleiken, at dei små gledene vert so store.

    Langs heile pilegrimsleidi hender det at lokalsamfunn opnar dørene. Det er ikkje uvanlegt at eit gardsbruk byd på ein utedo og ein heimebaka bolle. Slike møte — ofte heilt ut av det blå — vert små glimt av ein gjestmildskap som hev djupe røter i gamal kristen tradisjon. Å taka imot den handfarne som um det var Kristus sjølv, det er ein tanke som hev bore frukt i mange bygdelag. Her er det ikkje dei store ordi som tel, men den varme koppen og den opne døri.

    Soleis vert det heilage og det kvardagslege fletta saman. Pilegrimsferdi er ikkje berre stille beding i ei kald kyrkje, men og eit smil ved eit bord, ein samtale i regnet, eit stille «takk» for maten. Skal ein gå langt, treng ein ikkje berre tru, men og ein stad å kvila føtene — og kanskje ein kanelbolle til.

    Kjelde: Adresseavisen

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no