Det hev seg slik at 22-åringen Zander ikkje bur som alle andre, og det er ikkje noko å undrast på når ein fær høyra soga. Han vart nedtrykt då bestefaren fekk kreft, men fann trøyst i ei helit serskipt sysla. Og det er her det interessante ligg. For når livet gjev eit tungt støyt, kann ein ikkje gjera noko med sjølve vonde, men ein kann finna ein veg ut av myrkret.
Det som hender, er at Zander byrjar å byggja. Ikkje berre små ting, men eit heilt hus. Han tek til å reisa eit rom for seg sjølv, ein stad der han kann vera i fred med tankane sine. Og på den måten vert sorgi umsett til noko nytt og vakkert. Det er ei påminning um korleis gamle handverkstradisjonar kan bera menneskje gjenom tunge stunder. Me lev i ei tid der alt skal gå fort, men her ser me ein ung mann som tek seg tid til å byggja med eigne hender, stein for stein, bord for bord.
Dette er ikkje berre ei soga um ein mann og eit hus. Det er ei soga um korleis me kann finna mening i arbeid. I eit samfunn som ofte ser ned på handverk og praktisk kunnskap, minner Zander oss um at det å nytta hendine sine er ei kraftfull måte å takla livet på. Han hev ikkje berre bygt eit hus; han hev bygt ein ny tryggleik for seg sjølv.
Og so er det det språklege. Ordet "sysla" kjem frå gamalnorsk, og det er nett det han gjer: han syslar med noko. Det er eit lite vitnesbyrd um kor rikt norskt mål er, at me hev eit eige ord for det å gjera noko med hendine og hugen samstundes. Det er ikkje mange som nyttar ordet i dag, men det lever i bygder og i samband med gamle tradisjonar.
Me skal ikkje gløyma at Zander si soga òg er ei soga um samhald. For sjølv um han bygde åleine, var han ikkje åleine. Bestefaren, som han saknar, lever i minnet, og det gjev han styrke til å halda fram. Det er ei påminning um at dei som er burt, alltid er med oss når me held fast på det dei lærde oss. Og i ei tid der mange kjenner seg åtskilde, er det godt å sjå at ein ung mann finn styrke i slekti si.
Kjelde: Adresseavisen
Leave a Reply