Tag: Uthald

  • Fann Tassen etter to månader – midt i fjorden

    Fann Tassen etter to månader – midt i fjorden

    To månader på rømmen, og so stend hunden Tassen midt ute i fjorden og vert uppdaga av ein fiskar – ei slik soge kunde høyra heime i dei gamle æventyri. Her er likevel ingen overtru med i spelet, berre ein utrøytteleg livsvilje hjaa dyret og eit vakse auga hjaa mannen som rodde ut.

    Det heile byrja som ein heilt vanleg fisketur. So fekk han sjå noko som rørde seg i vatnet langt frå land, og innsåg at det var den vesle hunden som hadde vore sakna i vikor. Utan å nøla sette han inn båten, fekk Tassen um bord og berga livet hans. Slike spontane handlingar er små, men dei skaper ein vev av umsut i eit bygdesamfunn.

    Det er lett å gløyma kor mykje kraft og uthald som bur i ein liten skapning. I over to månader hev Tassen greidt seg sjølv i eit landskap med fjord, fjell og vêrhardt klima. Han hev funne mat, halde seg undan farar og berga seg fram til den dagen då ein framand hjelpte han dei siste metrane. Det minner um den gamle sanningi at naturen ikkje er so framand for dyri våre som ein stundom trur – og at bandet millom menneske og dyr er djupt rotfest i oss båe.

    For fiskaren vart turen noko meir enn han hadde tenkt. Han fekk vera redningsmann i ein liten, men viktig augneblink. I eldre tid, då fjorden var den viktigaste vegen, var det ei uskriven lov at ingen lét nokon i stikken på sjøen. Den same hjelparinstinktet vaknar når ein hund er på avvegar. Det sit i blodet – ei arv frå den tidi då båtane var små og samhaldet stort.

    For Tassen sin eigar må gleda vera utan mål. Å få att ein ven som ein trudde var tapt, er ei gåve som ikkje kann målast. Det er ei påminning um at håpet er det siste som sloknar, og at den stille, trufaste kjærleiken millom menneske og dyr ofte slær dei største undar.

    I ei verd der nyhendi ofte er fulle av uro, er det godt å høyra um slike små hendingar. Dei fortel um ein samanheng i skaparverket som ikkje er broten – at bandet millom bygd og fjord, millom folk og deira firbeinte vener, framleis stend ved lag. Tassen er heime att, og ein fisketur vart til ei soge som vil verta fortald i mange år.

    Kjelde: NRK

  • Christian (14) landa hovudrolla: – Eg hoppa umkring i stova.

    Christian (14) landa hovudrolla: – Eg hoppa umkring i stova.

    Det som fyrst ser ut som ein baklem, kan snu seg til ein siger i siste liten. For fjortan år gamle Christian Bakke de Mello vart avslaget på ei rolle sjølve startskotet til noko langt større. No er han klar for hovudrolla i musikalfilmen «Gøts» – eit prov på at uthald og mot til å stå på kann føra heilt fram til lerretet.

    Teater og film hev alltid vore sterke kulturkrefter i bygd og by, men at ein so ung utøvar fær sjansen til å bera ei heil produksjon, er eit sjeldan og gledeleg teikn. Det fortel um eit lokalt film- og teatermiljø som ser talentet og vågar å satsa på dei unge røystene. Bergensregionen er kjend for å fostra scenekunstnarar, og med «Gøts» fær ein ny generasjon hove til å briljera – heilt i tråd med gamal vestlandsk forteljartradisjon.

    Soga um Christian peikar på noko djupt menneskjeleg: korleis det fyrste nei-et ikkje treng vera endestasjonen. Skodespelarkunsten krev at ein møter motgang med ny kraft, og nett denne evni hev den unge bergensaren synt. Han, som hoppa rundt i stova av glede då beskjeden kom, representerer mykje av det ein ynskjer å sjå i framveksande kunstnarliv: ei blanding av alvor og barnsleg hugnad.

    Musikalfilmen «Gøts» er sjølv eit døme på korleis lokal skaparkraft finn nye uttrykk. Ordet «gøts» er ikkje berre tittelen; det peikar attende på eit dialektord for noko uventa eller overraskande – nett slik sjølve tilskipnaden vart for hovudrolleinnehavaren. Når ein film set slike ord i sentrum, bind ein saman moderne forteljarteknikk med rotfeste i heimemålet. Det er ei påminning um at nynorsk og dialektar framleis er ei rik kjelde til kunstnarleg inspirasjon.

    For publikum på Vestlandet gjev dette forvitnelege vørdnader. Å sjå ein lokal gut steppa fram i ei musicalverd, syngjande og dansande på film, er eit døme på at verdi ikkje treng sendast inn frå hovudstaden. Små og store produksjonar veks fram der folk bur, og dei skapar samhald og stoltheit. Det er i slike augneblink ein ser kva kulturen gjer med lokalsamfunnet: han løfter einskildmenneske og gjev oss noko å gle oss over i lag.

    Like mykje som dette er soga um Christian, er det og soga um alle dei vaksne som hev lagt til rette. Regissørar, lærarar, scenearbeidarar og foreldre som trur på prosjektet, er sjølve grunnmuren. Dei gjer at ein ungdom kann få bu seg ut, mislukkast litt, og so sigra. Det er ein liten lærdom i det for alle som hev ansvar for barn og unge: å skapa rom der mislukka forsøk ikkje er slutten, men berre eit steg på vegen.

    Kulturlivet i Noreg er i stendig rørsle, og når nye andlit kjem til, fær me håp um at tradisjonane ikkje stivnar. «Gøts» vert ein milepåle for dei medverkande, men det er samstundes eit bilete på alt det uhøgtidelege og levande som skjer i teater- og filmkrinsar kringom i landet. Då er det verd å heidra dei små sigerane, dei som kjem etter eit avslag, og dei som tør å hoppa av glede når draumen vert røyndom. Det er slike stunder som minner oss um at det oftast er verdt å freista ein gong til.

    Kjelde: Bergens Tidende

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no