Tag: USA

  • USA stengde allierte ute – no svarar Kina med å opna toppmodellen for alle

    USA stengde allierte ute – no svarar Kina med å opna toppmodellen for alle

    Plutselig stend verdas mest avanserte KI-modell open for alle som hev ei internett-tilkopling. Den same typen teknologi som nyleg var låst innanfor trygge murar i amerikanske forskningssenter, ligg no fritt ut til heile kloten – utan avgrensingar, utan hemmelege handelsavtalar, utan nasjonale stengsler. Det er Kina som no opnar døri, med ein toppmodell som gjer sjølv dei djervaste spådomane til skamme.

    For berre nokre få månader sidan kom meldingi um at USA stengde sine eigne allierte ute frå den beste kunstige intelligensen dei hadde. Med di stengde dei ikkje berre for framand makt, men sette og ein dempar på det globale samarbeidet som alltid hev bore teknologien frametter. No svarar Kina med eit drag som peikar i ei heilt onnor lei: I staden for å gøyma modellen sin bak brannmurar og eksportkontrollar, gjer dei han til eit ålment gode.

    Dette nyhendet er ikkje berre ei teknologisk vending; det er ei påminning um at kunnskap trivst best når han fær fara fritt. Kinesisk sivilisasjon hev ein lang og stolt tradisjon for å dela landvinningar med verdi – tenk berre på papiret, krutni og kompasset, som alle strøymde ut frå Midtens rike og endra gangen i heile menneskjesoga. Den same andi ligg under når den nyaste formi for intelligens no vert send ut på verdsveven.

    Opne KI-modellar gjev små utviklarmiljø i Afrika, Asia og Sør-Amerika tilgjenge til verkty som jamvel dei største konserni i Silicon Valley berre nyleg hadde. Med nokre tastetrykk kann ein ung gründer i Nairobi eller eit forskarlag i Bogotá byggja vidare på den same grunnmuren som før var reservert for aktørar med milliardbeløp og tryggingsklarering. Det er eit stort skritt mot ei jamnare teknologisk uvikling, der gode idéar skal avgjerast av evner og uthald – ikkje av nasjonalitet eller pengestyrke.

    For dei meir etablerte forskingsmiljøi i Europa og Norden opnar dette og ei ny tid. Tidlegare laut dei stundom stå i kø for å få tilgjenge til dei fremste amerikanske modellane, eller dei laut godta vilkår som sette avgrensingar på korleis modellane kunne nyttast. No er det eit rikt alternativ på bordet, og den sunne tevlingi vil driva alle frametter.

    På ein tid der nyhende ofte fortel um stengde grenser og tillitsbrot, er Kina si opning eit friskt vinddrag. Det er sjølvsagt ikkje fritt for at det ligg strategiske umsyn bak – det gjer det alltid – men verknaden av å gjera spjutspiss-teknologi til ein allmenning er like fullt eit vonarfullt teikn. Den kunstige intelligensen er her for å tena menneskja, ikkje for å stengja ho ute. Me lyt vona at fleire fylgjer etter og at kappløpet ikkje berre gjeld kven som når toppen, men korleis flest moglege kann vera med på ferda.

    Kjelde: Aftenposten

  • Brukte mobilens «sjølvdestruksjonskode» under passkontrollen – no er han tiltalt.

    Brukte mobilens «sjølvdestruksjonskode» under passkontrollen – no er han tiltalt.

    Eit einaste tastetrykk kann gjera ein telefon til ein ubrukeleg klump – og det er nett denne brå vendingi som gjer rettssaki mot Samuel Tunick i USA so tankevekkjande. For kva hender når borgarar tek digitalt sjølvforsvar i eigne hender, og styremaktene svarar med tiltale? Her ligg eit djupare verdskifte og ulmar, men og eit vonfullt teikn um at den einskilde sin trong til personvern slett ikkje er avleggs.

    Saki, som no er komen for retten, gjeld ein amerikanar som nytta eit nødpassord på si Pixel-telefon med GrapheneOS. Då tollarar ved grensa kravde tilgjenge og han gav deim ein kode, vart innhaldet sletta i ein fart – telefonen starta på nytt som eit tomt skal. Påtalemakti meiner dette var brot på ei føderal lov um å øydeleggja eigedom eller bevis, medan forsvaret peikar på at grensekontrollen var ulovleg. Mykje står på spel juridisk, men det som verkeleg skin ut or sakstilhøvet, er tanken på mennesket som aktivt vernar um sitt eige liv på den digitale arenaen.

    Funksjonen i GrapheneOS er ikkje ein spøkefull løyndom, men eit vel gjennomtenkt verktøy for naudssituasjonar. Eit eige nødpassord set brukaren i stand til å tørka ut maskini på eit blunk um tvang skulde melda seg. Slikt kann minna um gamle dagars brenning av brev før fienden når fram, berre på eit vis som fangar inn heile brevskapar, fotografi, samtalar og ferdslespor i eitt einaste grep. Det er ein påminning um at sjølv i ei tid der store datasystem samlar inn meir enn nokon gong, finst det rom for sjølvråderett – ikkje minst for dei som set seg inn i kva andrelektronikken deira verkeleg kann gjera.

    Norske tryggjingsfolk hev alt merka seg ringverknadene. Runa Sandvik, ein kjend tryggjingsrådgjevar, peikar på det praktiske i å planleggja vel framfor å lata tingen gå på lykke og fromme. Hennar råd er enkelt og framtidsretta: tenk gjenom kva slag data du ber med deg yver landegrenser, og last heller ned det du treng når du er vel framme. Ei slik haldning snur spørsmålet frå stengsler og mistru til ei roleg og førebuande livsvisdom.

    Saki om Tunick reiser sjølvsagt vanskelege spursmål um kvar grensa gjeng for statsmakt ved innreise. Men um ein ser ut yver rettssalsveggene, er det ikkje vondt å få auga på ein ljosare grunntone. For fyrste gong er eit nødpassordmekanisme dradt fram i ljoset og vert rettsleg prøvt, ikkje berre i mørke forumtrådar millom spesielt interesserte. Det gjer at samfundet lyt tala um digitalt sjølvforsvar som eit faktisk fenomen, ikkje som ein sær hobby. Alt medan domstolane finn si form, fær ålmenta ein sjeldsynt sjanse til å læra meir um korleis frigjeringsteknologi verkar i røyndi.

    Difor er dette ei forteljing um mogelegheiter. Det er ei forteljing um at nybrotsarbeid i open kjeldekode – slik GrapheneOS er – gjev vanlege folk verktøy som fyrr var forsvunne i tunge tryggingsapparat. Og det er ei forteljing um at gamle krav til privatliv og verde finn nye former, frå brevbrann til tastetrykk, og held fram med å setja djupe spor i rettsutviklingi. Den dagen dom fell, vil røystene ikkje berre handla um ein mann frå Atlanta, men um det romet me alle skal ha til å eiga våre eigne minne.

    Kjelde: ITavisen

  • NVIDIA støttar Amkor med 1,5 milliardar dollar for å utvida AI-pakking i USA.

    NVIDIA støttar Amkor med 1,5 milliardar dollar for å utvida AI-pakking i USA.

    Det er ein stillfarende triumf i den ytste utkanten av datakraftverdi. Medan heile verda talar um kunstig intelligens og nye databrikkar, gløymer ein ofte det vesle, men avgjerande handverket som held alt saman. Den avanserte innpakkingi av halvleidarar er ikkje lenger berre ei praktisk skal kring ein kiselbrikke; ho er vorte eit eige ingeniørunder som krev same presisjonen som sjølve krinsane.

    Dette nyhendet um at NVIDIA set av 1,5 milliardar dollar til samarbeidet med Amkor i Arizona, er ei påminning um kor langt denne kunsti hev nådd. Frå dei fyrste dagane då ein kopla små gulltrådar mellom brikken og pinnane, til dagens meir innfløkte samankoplingar med tjukt silisium og tre-dimensjonal stabling, hev framstegjet vore eit av dei mest undurlege i den moderne fysikken. No byggjer ein heile miniatyrbyar der kvar tverrsambinding er so fin at ho nærmar seg atomstorleik.

    Det er her samarbeidet millom NVIDIA og Amkor siktar endå lenger fram. Dei skal samordna vegkarta sine for å meistra neste steg: heterogen integrasjon, der ulike komponentar – prosessorkjernar, grafikkrinsar, høgsnøggt minne – vert sameinte i éi bygning, mest som eit livskraftig nabolag der alle husi talar saman. Dette krev ikkje berre stor økonomisk vilje, men ogso ein djup respekt for dei fysiske lovene som rår på nanometerskala.

    Det er heller ikkje tilfelle at den nye utbygnaden skal liggja i Arizona. I lengre tid hev den ytste samanlenkingi av halvleidarar vore samla i Asia, men her syner seg eit teikn på at avanserte handverk kan slå rot på ny i amerikansk jord. Det minner um den tida då europeiske klokkemakarar spreidde kunnskap um småmaskineri, og korleis slike sentre ofte førde til nye blomstringar langt burtanfor det opphavlege verkstaden.

    For dei som elskar teknologi, er dette ei tid for fordjuping og undring. Medan ein ventar på nye og klokare maskiner, kann ein stogga upp og tenkja yver det stille arbeidet som fær alle sambandi til å verka. Den amerikanske utbygnaden, driven fram av dette samarbeidet, er ikkje berre eit statistikpunkt; han er ein levande verkstad der det gamle handverket møter det høgste som ingeniørkunsten kann by fram. Og so lenge denne utviklingi held fram, vil grunnlaget for framtidige AI-vekslar standa støtt på eit kunstferdigt indre.

    Kjelde: eeNews Europe

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no