Tag: undring

  • Sjokkfangst i Nidelva

    Sjokkfangst i Nidelva

    Ei dirring i snøret som ikkje likna på den vanlege lakserykkjen, fylgd av eit syn som fekk fiskaren til å måpa – det er ikkje kvardagskost, sjølv ikkje for ein elv med so lang fiskarhistorie som Nidelva. Det som kom til overflata i Trondheimsstraumen denne morgonen, var ikkje den venta blanke sylvpila, men noko heilt annleis, og nyhendet spreider seg no som eit friskt vindpust millom fiskeglade sjeler.

    Nidelva er ikkje berre eit vassdrag som renn roleg ut i fjorden; elvi er ei klokke som hev tikka i meir enn tusen år, frå kongesogone talar um naust og kvernhus, til dagens fiskarstonger som sit fast i hendene på vonfulle born og vaksne. Kvar einaste stein på botni hev ei soge å fortelja, og kvar einaste uventa fangst er ei påminning um at elvi enno gøymer på løyndomar. Det er som um naturen sjølv, med eit smil, vil minna oss på at me aldri kann kjenna alle løyndomane i dei næraste landskapi våre.

    Og kva denne merkelege fangsten var for noko, fær stå ope ei liti stund til – kanskje ein ål på vandring, kanskje ein sjeldan nebbfisk, eller til og med eit levande minne frå tidi då elvelampretten var vanleg. Det som er visst, er at slike hendingar skapar undring og glede, ikkje berre hjå fiskaren sjølv, men hjå alle som fylgjer med. Ei elv vert ikkje fatigare av å visa fram eit ukjent andlit; ho vert rikare, djupare, meir spennande.

    I ei tid der so mykje er målt, vegs og plassert i rette båsar, gjer slike små sjokk godt. Dei minner oss um at skaparverket ikkje er ferdig kartlagt, og at den lokale naturarven er som ei bok der nye blad stadig kann dukka upp. Fiskaren som no sit att med ei soge som vil verta fortald i mange mannsaldrar, er samstundes ein utsending for alle som trur at kvar dag ved elvi kann bera med seg noko nytt. Og slik sett er sjokkfangsten ein siger for heile lokalsamfunnet, for borni som fær høyra at undringa lever, og for dei eldre som kann stadfesta at Nidelva framleis er full av liv.

    Det er ikkje til å undrast over at slike hendingar skapar prat og smil på kaia. For i eit land der fisketradisjonane sit djupt i folkesjeli, er kvar einaste ny fangst eit bitte lite mysterium, og når mysteriet uppstår i eit vatn som hev runne so lenge og so trufast, vert det som eit dikt um von. Måtte fleire slike overraskingar koma til syne i åri frametter – ikkje berre i Nidelva, men i alle elvane våre. For det er i desse små augneblikki at me ser at det grøne livet enno hev mykje å gjeva, og at framtidi ikkje er ei lukka bok.

    Kjelde: Adresseavisen

  • Astronomar kann ha løyst 100 år gamal stjernegåte.

    Astronomar kann ha løyst 100 år gamal stjernegåte.

    I eit heilt hundreår har ei av dei mest studerte stjernone på himmelen bore på ein løyndom. No er den skjulte fylgjesveinen vorten synleg på eit fotografi – ikkje som ein teori, men som eit ljos.

    Astronomane som fyrst merka at noko var underlegt med lyset frå denne stjerna, kunde berre undrast. Dei såg ein særeigen dans i spekteret, ei periodisk skjelving som tydde på at noko usynleg drog i henne. Men sansane deira rakk ikkje til; mysteriet vart liggjande som ei opi bok der halve sida var rivi ut. No, etter at mannsaldrar hev gjort sitt arbeid, hev nye teleskop og klokare tolmod fanga fylgjesveinen i sjølve ljosbiletet.

    Det er ikkje berre ei teknisk sigerssoge. Det er eit vitnemål um korleis undringi frå ei framfari tid enno gror i vår eigi. Den gamle spurningi vart stilt av observatørar som såg mot himmelen med augo åleine, og svaret kjem frå instrument som kann måla ein ljossvak prikk milliardar av kilometer burte. I denne spenningi millom det gamle og det nye ligg det noko djupt rørande: at den menneskelege trongen til å skyna universet er ein arv som ikkje foreldast.

    Dette fortel òg at jamvel dei stjernone ein trur ein kjenner, gøymer på overraskingar. Akkurat som ein finn nye sider ved ein gamal ven, kann stjerneljoset opna seg på nytt når ein kjem nær nok. Denne dobbeltstjerna er eit bilete på at kosmos ikkje er eit stilleståande kart, men ein levande, sambunden organisme der alt dreg i alt. Og i framtidi vil truleg fleire slike skjulte fylgjesveinar stiga fram or myrkret – takka vera ei ny æra av astronomisk skarpsyn.

    For lokalsamfunnet – um ein vil kalla det verdas samfunn av nysgjerrige sjeler – er dette ei påminning um at tolmod og langsyn enno ber frukt. I ei tid då mykje går fort, stend stjerneljoset fram som eit bilete på det som varer. Det er ein siger for dei som ikkje gav upp, og ein inspirasjon til nye undrarar: det usynlege er ikkje fråverande; det ventar berre på den rette blikken.

    Kjelde: VG

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no