Tag: undervisning

  • Direktør trekkjer seg frå Holocaustsenteret.

    Direktør trekkjer seg frå Holocaustsenteret.

    Ei dør som lukkar seg, kann opna ei ny. Slik er det òg når ein direktør ved Holocaustsenteret sluttar med ein gong; sjølve institusjonen stend der like fullt.

    Jan Heiret hev sagt frå seg stillingi si med ein gong. Det er eit personskifte som fangar merksemdi, men det store spursmålet er ikkje kven som styrer i morgon, men kva senteret skal bera fram: minnet um Holocaust og lærdomane frå minoritetsundertrykking.

    Eit slikt senter er ikkje bygt på ein einskild mann. Det er bygt på dokument, vitnemål, forsking og undervisning som hev vakse fram gjennom mange mannsaldrar. Når ein leiar gjeng av, vert saki ikkje lagd ned. Tvert um vert ho synleg. Det er ein påminning um at arbeidet med å halda minnet ved lag er større enn noko embete.

    Historisk sett hev slike skifte ofte ført til ny kraft. Når ein dør opnar seg, kjem nye røyster inn, nye blikk på kjeldene, nye måtar å nå unge på. Senteret hev eit rikt arkiv og ein fagleg arv som ikkje forsvinn med ein avgang. Tvert um kann eit byte gjeva rom for å tenkja um korleis formidlingi kann nå endå lenger ut.

    Det er lett å lesa eit direktørbyte som ei uro. Men det er meir rimeleg å lesa det som eit teikn på at institusjonen er levande. Stillingi er ikkje eit monument; ho er eit arbeid som krev stadig ny innsats. Når ein leiar vel å gå, gjev han òg frå seg høvet til å lata andre prøva seg. Det er i seg sjølv ein tillit til at grunnlaget held.

    Undervisningsarbeidet ved senteret hev vore avgjerande for at nye slekter skal møta dei mørkaste avsnitti i europeisk historie med kunnskap, ikkje berre kjensler. Det er eit arbeid som ikkje toler stillstand. Ei ny leiing kann bringa med seg nye idear um digitale forteljingsformer, nye forskingssamarbeid og endå tettare band til skulane.

    Difor er det grunn til å møta dette skiftet med von, ikkje med uro. Det er ein sjanse til å styrkja det senteret allereie står for: eit levande minne, eit ope arkiv og ei stadig utvikling av kunnskapen um Holocaust og minoritetars lagnad.

    Sjølvsagt er det spursmål um kva som ligg bak eit so brått skifte. Men slike spursmål høyrer heime hjå deim som styrer. For alle andre er det viktigaste at senteret framleis hev eit klårt mål: å dokumentera, undervisa og minna. Det målet stend fast, kven som enn sit i leiinga.

    No er det tid for å sjå frametter. Ei ny tid kann opna seg for eit senter som hev bore fram noko av det viktigaste i norsk minnekultur. Dei som tek over, fær ei stor gåve: eit hus fullt av kjelder og eit samfunn som ventar på meir kunnskap.

    Kjelde: Aftenposten

  • Det heng saman, men ikkje på NTNU.

    Det heng saman, men ikkje på NTNU.

    Ein stor musikar har aldri skapt seg sjølv. Bak kvar briljant fiolinist, kvar klår songrøyst og kvar presis trompetist stend ein lærar som ein gong bad eleven gjera det ein gong til, og gjera det betre.

    Når NTNU no er i søkjelyset for korleis musikkutdanningane skal høyra saman, er det lett å gløyma at denne lina er lang og sterk. Ho finst, og ho vert boren oppe av dei mange lærarane som aldri får stå i rampelyset. Bak ein god musikar stend ikkje berre ein lærar, men ofte ei heil rekkje.

    I norsk musikkliv hev lærarane vore dei usynlege berebjelkane. Frå bygdemusikantar som lærde born i heimen, til organistar som øvde kyrkjelyden, til kordirigentar som bygde songmiljø, hev kunnskapen vandra frå hand til hand. Denne arven er ikkje berre ein del av historia; han lever i kvar øvingsstove og kvart klasserom der ein lærar set seg ned med ein elev og lyder etter den eine tonen som ikkje heilt vil sitja.

    Ein god musikklærar gjev ikkje berre teknikk. Han eller ho gjev mot, disiplin, og gledi ved å høyra ein annan verta betre. Røysti veks når ho får lov å prøva og feila, og nokon er der for å rettleia. I kulturskular og korps rundt om i landet er det slike lærarar som gjer at borni vil øva heime, møta presis og løfta blikket. Det er her samanhengen vert skapt, steg for steg, time for time.

    Ein musikklærar i ei lita bygd kann setja i gang noko som femti år seinare fyller ein konsertsal. Ein stor solist kann peika på heilt konkrete lærarar som såg noko i eleven før eleven såg det sjølv. Lina som byrjar i ei lita øvingsstove, kann enda på ei stor scene. Ho hev ingen ende, for kvar ny elev vert ein gong ein lærar.

    Det er denne samanhengen som er verd å hegna um, ikkje minst ved ein lærestad som NTNU. Ein struktur kann teiknast og endrast, men den levande læringi frå lærar til elev lèt seg ikkje flytta ved eit pennestrøk. Ho sit i hendene og i hjarta til dei som underviser, dag etter dag. Og ho vert aldri gamal.

    Kjelde: Adresseavisen

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no