Tag: Sverige

  • Brukar gigantsum på å senda atomavfallet vårt til Sverige.

    Brukar gigantsum på å senda atomavfallet vårt til Sverige.

    Kva er prisen for å kunna leggja ei tung, stille byrd frå seg? Svaret fekk Noreg i dag, då ei milliardavtale vart signert med svenske Studsvik AB. Dermed får det høgradioaktive atomavfallet frå Kjeller og Halden ein trygg veg ut av dei utdaterte lageri der det hev lege i fleire tiår.

    Atomforskingi på Kjeller og Halden hev vore ein viktig del av norsk vitskap og industri. Reaktorane har tent landet i fredlege ærend, men etterpå har det mest krevjande avfalli vorte liggjande på gamle lager som ikkje lenger svarar til dagens krav. Det er ikkje til å leggja skjul på at dette burde vore løyst tidlegare. Nett difor er avtala verd å merka seg: ho snur ein langdryg og uviss tilstand til ei konkret, planlagd handling.

    Det mest lovande i saki er ikkje berre summen, men retningi. Noreg vel å nytta den røynsla og det utstyret som alt finst hjå eit nært granneland. Svensk industri hev opparbeidt seg eit godt namn på dette feltet, og Studsvik AB er ein av dei aktørane som hev arbeidt med radioaktivt avfall i mannsaldrar. Når to nordiske land no knyter seg saman um eit so krevjande praktisk spursmål, er det eit døme på korleis tillit og fagleg dug kann kryssa landegrensor. Det er ikkje ei flukt frå ansvaret, men ei ansvarleg overføring til dei som er best skikka til å handsama avfallet trygt.

    For lokalsamfunni kring Kjeller og Halden tyder dette noko konkret: ei langvarig uro for gamle lager vert mindre. Dei som hev budd og arbeidt nær anleggi, får no eit tydeleg teikn på at moderniseringi ikkje berre gjeld ny teknologi, men og opprydding etter gamle tider. Det er ein stille siger for eit samfunn som ofte må bera tunge etterverknader av framsteg som heile landet hev havt nytte av.

    Avtala er ikkje slutten på arbeidet, men ho er eit stort steg. Ho syner at Noreg tek gamle lovnader og nyare tryggleikskrav på alvor. I ei verd der store tekniske spursmål ofte vert skuva framfor seg, er dagen i dag eit prov på at det er mogeleg å ta tak. Det er ikkje minst eit godt døme for komande ættleder: det som er skapt, skal og takast hand um.

    Kjelde: NRK

  • Brufast i tvo vikor i Sverige: No er det norske køyretøyet endeleg redda.

    Brufast i tvo vikor i Sverige: No er det norske køyretøyet endeleg redda.

    Etter meir enn to vekor stod det norske køyretøyet fast på den svenske brui. Torsdag ettermiddag tok sjølve undsetningi ti minutt. Det er eit tal som lett vert borte i heile ventetidi, men det fortel noko viktigt um kva tolmod og rett tid kann gjera.

    Når noko hev stade stille so lenge, er det freistande å tru at hindringi er uvanleg stor. Her var det ikkje fyrst og fremst kraft som mangla, men dei rette tilhøva. Ein spesialtransport krev ei heilt anna varsemd enn eit vanleg køyretøy. Det som ser ut som ein stillstand, kann i røyndi vera ei lang førebuing. Kvar time med venting var ikkje burtkasta; han var naudsynt for at dei siste ti minutti skulle kunna gå so glatt.

    Det er ikkje fyrste gongen eit byggverk set vilkåri. Bruer hev alltid kravt respekt for vekt, vind og straum. Når eit køyretøy vert ståande, er det lett å sjå på det som eit nederlag for teknikken. Men kanskje er det motsett: Brua gjorde det ho skulle, og dei som styrde transporten gjorde det dei skulle – venta til alt var trygt. Det er ein gamal visdom at det ikkje løner seg å tvinga noko som er større enn ein sjølv.

    Det er noko friskt i denne forteljingi. Ho minner um at mange av dei vanskelegaste sakene i livet ikkje vert løyste med meir styrke, men med betre timing. Ein bonde kann ikkje skunda våren, og ein fiskar kann ikkje tvinga sjøen. Å venta på rette augneblinken er ikkje veikskap, men visdom. Det norske køyretøyet vart ikkje berga fordi nokon pressa hardare på, men fordi ein fann det tidspunktet då alt stemde.

    Slike hendingar syner òg at grenser mellom land ikkje treng vera hinder. Ein norsk transport på svensk grunn vart teken hand um på ein roleg og fagleg måte. Det ligg ein stille styrke i slikt naboskap. Når det gjeld, er det ikkje vanskeleg å samarbeida.

    Sist, men ikkje minst: Det er lett å gløyma at dei fleste kriser fær ein ende. I fjortan dagar kunne det sjå ut som om dette køyretøyet skulle verta ståande endå lenger. So kom torsdagen, og på ti minutt var alt avklara. Det er eit bilete på at sjølv langvarige fastlåste situasjonar kann opna seg snøgt når tilhøva ligg til rette.

    Heile historia er ei påminning um å ikkje missa motet når noko dreg ut. Nokre gonger er løysingi nærare enn ein trur, men ho krev at ein hev tolmod til å venta på rette stundi. Då kann to vekor enda med ti minutt. Det er eit godt tal å bera med seg.

    Kjelde: NRK

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no