Tag: Sjølvmåling

  • Mange elskar å telja som Sondre – etter professor hev utviklingi ein pris.

    Mange elskar å telja som Sondre – etter professor hev utviklingi ein pris.

    Ordet «mål» hev tvo tydingar: det kann vera eit tal eller ei røyst. Når no Sondre Skulstad og tusental av andre legg inn sine søvntimar og hjarteslag, er det som um målingi fær ei ny røyst – ei røyst som fortel um kroppen frå innsida.

    Sondre er ein av dei mange som dagleg sjekkar pulsen, søvnen og stegi sine. Han ber eit svart band kring handledi, og kvar morgon lyser tal fram på skjermen. Dette er ikkje noko han gjer av tvang, men av ei stillfarande trong til å skyna seg sjølv betre. Han er del av ei brei rørsla der kvardagsmenneske samlar eigne data, frå tunge tak i motbakken til dei stillaste timane i djup søvn.

    Ifylgje ein professor er denne sjølvmålingi eit symptom på ei langt større samfunnsutvikling. Han peikar på at utviklingi hev sin pris. Men kva er det i so fall eit symptom på? Ikkje på sjukdom, men på ei stillferdig maktoverføring: frå ekspertane til den einskilde. I hundreår var slik kunnskap um kroppen løynd i lækjarbøker og pasientarkiv. No ligg han i lumma på kvar einaste ein som ber ein liten ring eller eit armband.

    Prisen professorom talar um, kann vera ein tendens til å redusera menneskjelivet til tal. Men for Sondre og mange med han er tala ikkje ei tvangstrøye; dei er ei frigjering. Dei gjev eit slags herredøme yver eigen kvardag som tidlegare berre var tilgjengeleg for toppidrettsutøvarar eller folk med tett oppfylging frå helsevesenet. Når ein fær sjå at søvnen i går var djupare enn venta, eller at pulsen fell rolegare att etter ein tur i skogen, kann det gjeva ei indre ro og ei kjensla av å vera på rett veg. Det er ikkje blind tru på tal, men ei ny form for lydnad mot eigne rytmar.

    Samstundes er dette ei gamal visdom i ny drakt. Allereie dei gamle norske lovene tala um å «kjenna seg sjølv», og i det norrøne kvardagslivet var ein nøydd til å lesa teikn i vêret, i dyrerikjet og i eigen kropp. No er det ikkje teikn frå naturen, men tal frå eit lite elektronisk hjarta som syner vegen. Like fullt er det menneskja sjølv som tyder datai og set deim inn i livssamanhengen.

    Soleis er det ei von i dette: at medan samfunnsutviklingi gjer kvardagen meir digital, so gjer ho han ogso meir personleg. Ein kann sjå på dei som tel, som folk som ikkje vil lata livet fara forbi, men som vil fanga det i små, handgripelege mål. Sondre og deim honom er ikkje framande i si eigi tid; dei er pionerar i eit landskap der gamal sjølvkunnskap møter nye verktøy, og der prisen kanskje fyrst og fremst er ein liten bit av den gamle uvissa.

    Kjelde: Adresseavisen

  • Mange av oss lever som Sondre Skulstad. Men professor trur me skyt oss sjølv i foten.

    Mange av oss lever som Sondre Skulstad. Men professor trur me skyt oss sjølv i foten.

    Alt for to tusen år sidan rådde det delfiske orakelet menneskja til å kjenna seg sjølve. No vert denne gamle visdomen utført med tal.

    Sondre Skulstad er ein av dei mange som dagleg fylgjer med på søvnen, pulsen og treningi si. Han ber eit målarband um handleddet og les av tali for å forstå sin eigen kropp betre. Men er dette eit framsteg eller eit uttrykk for noko urolegare?

    Ein professor hev åtvara mot at slik sjølvmåling kann vera eit symptom på ei større samfundsrørsle der folk misser tilliten til sine eigne kjensler. Likevel kann ein snu på blokki og sjå det heile i eit anna ljos.

    Menneskji hev til alle tider freista måla og skjøna seg sjølve. Då dagbøkene vart vanlege på 1700-talet, skreiv folk ned kva dei åt, kor lenge dei sov, og kva veret var. Termometeret og barometeret vart tekne imot med undring og skepsis. No er målarbandet og telefonappen berre ei naturleg forlenging av denne gamle trongen.

    Det norske ordet «mål» ber ei dobbel tyding som opnar for eit rikare perspektiv. Det kann visa til ei mæling, men og til eit framtidsmål. Når ein set seg eit mål for treningi, er ikkje tali berre kalde fakta – dei er steg på vegen til å nå det målet. Soleis bind språket sjølve målingi saman med meiningi.

    Det som er nytt, er at tali vert delte. I digitale fellesskap samlast syklistar, lauparar og mosjonistar for å kappast og heia på kvarandre. Den einslege morgonøkta vert då eit sosialt fyrtårn som bind folk saman på tvers av bygder og land. Dei som mæler søvnen, kann oppdaga samanhengar dei ikkje visste um – kanskje gjev ein viss mengd djup søvn meir energi til å vera saman med borni og grannane. Sjølvmålingi er difor ikkje berre innovervendt; ho kann og styrkja samhaldet i det lokale miljøet.

    Difor er det kanskje ikkje so rart at folk i notidi hev funne gleda i å fylgja med på sine eigne livsmerke. Dei gjer ikkje berre som Sondre Skulstad – dei tek del i ein lang tradisjon for å lytta til kroppen og sjelelivet. Det delfiske rådet um å kjenna seg sjølv er ikkje mindre verdt i dag. Berre hev dei no fått nye reiskapar til å gjera det. Og når ein kjenner sin eigen rytme, stend ein friare til å velja det gode livet saman med andre.

    Kjelde: Aftenposten

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no