Tag: Samband

  • Etter møtet med kokken voks ein tanke fram.

    Etter møtet med kokken voks ein tanke fram.

    Ein stille kveld i Trøndelag, då skogbotnen enno var våt etter regnet, kom den fyrste kantarellen til synes – tre veker fyre vanleg tid. Det var ikkje ein vanleg sopptur; det var eit møte millom ein kokk og naturens eigi gåve. Denne tidlege soppsesongen er meir enn eit klimamerkje. Det er ei påminning um den gamle kunnskapen som ligg i å lesa landskapet, og um dei bandi som knyter menneske, mat og mold saman.

    Kokken, som i årevis hev leita etter smak midt i byen, hev no teke steget ut i skogen. Møtet med soppen vekte ein tanke: at det moderne kjøkenet treng røter – i bokstavleg tyding. Sopp er ikkje berre pynt på tallerkenen; det er ein lekk i ein lang historisk kjede. I gamal tid var soppkunnskapen ein sjølvsagd del av å bu på landsbygdi. Folk visste kva for sopp som var mat, og kva som var medisin eller låk. Denne kunnskapen gjekk frå far til son, frå mor til dotter, og han batt gard og grend saman i eit trugge fellesskap.

    I dag er mykje av dette gløymt. Men når soppsesongen no kjem so tidleg, opnar det seg eit have til å byggja bruer millom ny og gamal visdom. Kokken er ikkje åleine; kringom i landet hev folk teke til å skipa sopplag, halda kurs og dela røynslor på sosiale medium. Det er ein stille vokster i interesse for det som veks fritt, for det som ikkje kann kjøpast i butikk. Og det er eit teikn på at folk søkjer noko ekte i ei travl tid.

    Naturen sjølv er ein gåvmild læremeister. Soppen kjenner ingen eigedomsgrenser. Han veks der vilkåri er gode, og deler av seg til alle som vil sjå. Det er ein fridom som talar til den norske folkesjeli. Soppsesongen gjev eit pusterom der ein, som i gamle dagar, kann gå ut i marki med korg og kniv, og uppleva at maten ikkje berre er noko ein kjøper, men noko ein finn og hentar med eigne hender.

    Møtet med kokken vart soleis ikkje berre ein personleg aha-uppleving; det vart ein start på ei rørsle. I desse vekene fyre hausten er det grunn til å heidra det tidlege, uventa, og ta imot soppen som ein ven. For kvar kantarell som vert funnen, vert ein bit av soga vår teken vare på. Det er ikkje berre ein smak av skog – det er ein smak av samband.

    Kjelde: Adresseavisen

  • Klippar hekk i Trondheim for å få sett sønene sine.

    Klippar hekk i Trondheim for å få sett sønene sine.

    Halve jordkloden legg ho bak seg – for å klippa ein hekk i Trondheim. For Beate Hustad Aamodt er ikkje dette eit vanleg hagearbeid; det er vegen til sønene. Frå ein fjern himmelkant reiser ho, kvar gong hekken treng klipping, for å vera nær deim.

    Det er lett å tenkja på slitet, på flyreiser og tidsskillnad. Men den verkelege soga her handlar ikkje um det – ho handlar um det som fær eit menneske til å fara so langt. Kjærleiken til borni. Den eine rotekte krafti som fær ei mor til å fara yver hav og fjell.

    Ein hekk er meir enn ein grøn mur. Han er eit grensemerke, eit vern, men og ein slags vedlikehald av heimen. Når ho klipper kvistane, steller ho ikkje berre ein hage; ho steller um sambandet til sine eigne. I klippet ljodar stilltidi, eit arbeid som bind fortid og notid saman.

    Trondheim, med si rike soge og sine gamle bygardar, gjev ramma um denne vesle soga. Byen hev sett so mangt, men kanskje ikkje ei reise som ber vitnemål so sterkt um mors kjærleik. Det minner oss um at det finst krefter som ikkje lèt seg måla i mil eller kilometer – mors kjærleik er den eldste og sterkaste drivkrafti me eig.

    So vert hekkeklippingi eit bilete på sjølve livet: noko ein steller og held ved lag, år for år, fordi ein veit kva det gjev att. Og når ein legg halve jordkloden bak seg for det, so er det ikkje hekken ein ser fram til – det er andliti på hi sida.

    Kjelde: Adresseavisen

  • Elleville tal for trøndersk bedrift

    Elleville tal for trøndersk bedrift

    Det er ikkje ofte eit trøndersk føretak ser rekneskapstali sine skyta i vêret som ein geysir. Men for Radionor i Trondheim er det nettopp det som skjer no – og bak dei elleville tala ligg meir enn krigsfrykt.

    Radionor utviklar avanserte radio- og kommunikasjonssystem for det norske Forsvaret og allierte. Dei små, lette einingane gjev trygg og stabil samband sjølv under ekstreme tilhøve – på isdekte vidder, i våte skogar eller på opne hav. Det er teknologi som krev ei djup forståing av både elektronikk, signalhandsaming og tryggleikstenking, og han vert til i laboratoria i Trondheim.

    For byen og regionen er framgangen ei gåve med fleire sider. Radionor hev vorte ein viktig arbeidsgjevar for ingenørar og teknikarar, og kring verksemda veks det fram eit økosystem av underleverandørar og unge teknologibedrifter. Trondheim styrkjer staden sin som eit nasjonalt knutepunkt for forsvarsteknologi – ein arv som går attende til byens grunnleggjing. Frå vikingtidens leidang og Kystartilleriets utbygging til NTNU si elektro-utdanning hev byen alltid hatt evna til å smida praktisk handlag og teoretisk djupn saman. Radionor er den nyaste lenkja i denne lange, stolte soga.

    Samstundes minner framgangen um ein ofte gløymd sannleik: investeringar i forsvar er ikkje berre ei forsikring mot vonde tider – dei er òg drivkraft for innovasjon. Satellittnavigasjon, internett og sjølve mikroprosessoren er døme på teknologi som fyrst vart utvikla for militære føremål og seinare endra kvardagen til milliardar av menneske. Kven veit – kanskje vil dei sikre, trådlause radiosystemi frå Radionor ein dag tryggja utstyr på havbotnen, slik at norsk olje og gass flyt endå sikrare.

    Difor, når ein les dei elleville tala frå Radionor, er det ikkje berre krigsfrykt ein skimtar i attgrunnen. Ein ser òg ein teknologi på verdsnivå, skapt av framsynte, trønderske hender, med ein morgondag som er meir mangfeltig enn ein fyrst kann ana.

    Kjelde: Adresseavisen

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no