Tag: rørsle

  • Etter møtet med kokken voks ein tanke fram.

    Etter møtet med kokken voks ein tanke fram.

    Ein stille kveld i Trøndelag, då skogbotnen enno var våt etter regnet, kom den fyrste kantarellen til synes – tre veker fyre vanleg tid. Det var ikkje ein vanleg sopptur; det var eit møte millom ein kokk og naturens eigi gåve. Denne tidlege soppsesongen er meir enn eit klimamerkje. Det er ei påminning um den gamle kunnskapen som ligg i å lesa landskapet, og um dei bandi som knyter menneske, mat og mold saman.

    Kokken, som i årevis hev leita etter smak midt i byen, hev no teke steget ut i skogen. Møtet med soppen vekte ein tanke: at det moderne kjøkenet treng røter – i bokstavleg tyding. Sopp er ikkje berre pynt på tallerkenen; det er ein lekk i ein lang historisk kjede. I gamal tid var soppkunnskapen ein sjølvsagd del av å bu på landsbygdi. Folk visste kva for sopp som var mat, og kva som var medisin eller låk. Denne kunnskapen gjekk frå far til son, frå mor til dotter, og han batt gard og grend saman i eit trugge fellesskap.

    I dag er mykje av dette gløymt. Men når soppsesongen no kjem so tidleg, opnar det seg eit have til å byggja bruer millom ny og gamal visdom. Kokken er ikkje åleine; kringom i landet hev folk teke til å skipa sopplag, halda kurs og dela røynslor på sosiale medium. Det er ein stille vokster i interesse for det som veks fritt, for det som ikkje kann kjøpast i butikk. Og det er eit teikn på at folk søkjer noko ekte i ei travl tid.

    Naturen sjølv er ein gåvmild læremeister. Soppen kjenner ingen eigedomsgrenser. Han veks der vilkåri er gode, og deler av seg til alle som vil sjå. Det er ein fridom som talar til den norske folkesjeli. Soppsesongen gjev eit pusterom der ein, som i gamle dagar, kann gå ut i marki med korg og kniv, og uppleva at maten ikkje berre er noko ein kjøper, men noko ein finn og hentar med eigne hender.

    Møtet med kokken vart soleis ikkje berre ein personleg aha-uppleving; det vart ein start på ei rørsle. I desse vekene fyre hausten er det grunn til å heidra det tidlege, uventa, og ta imot soppen som ein ven. For kvar kantarell som vert funnen, vert ein bit av soga vår teken vare på. Det er ikkje berre ein smak av skog – det er ein smak av samband.

    Kjelde: Adresseavisen

  • Digitalt kjæledyr fekk deltakarane til å gå meir.

    Digitalt kjæledyr fekk deltakarane til å gå meir.

    Ein liten elektronisk ven, som krev daglege lufteturar og selskap, er ikkje lenger berre eit minne frå barndomens Tamagotchi. No kjem han i ny ham, utvikla med teknisk innsikt frå NTNU, og med eit mål um å få folk til å røra meir på seg.

    Det er eit døme på korleis spel ikkje lenger treng vera einaste ein fritids-syssla knytt til stillesitjing. I staden kann dei verta ein lekk i det daglege vellevetti, som ein moderne variant av dei gamle stegteljarane, men med langt meir sjel. Her er ikkje målet berre å telja skritt, men å byggja eit band til eit digitalt dyr som treng omsorg og fylgje – nett slik ein hund eller ein hest gjer i røyndommen.

    Bak det heile ligg eit samarbeid millom spelutviklarar og helseforskarar ved Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet. Dei hev studert kva som motiverar menneske til å brigda vanar, og funne at omsorg for noko levande – um det so er eit digitalt dyr – set djupe kjenslor i sving. Det skaper eit tilknyte som er vanskelegare å få til med turre statistikkar og poengtavlor. Når kvart steg på gata gjev ny energi til vesenet på skjermen, vert kvardagsturen noko meir enn plikt.

    Ikkje uventa minner dette um den eldgamle bandi millom menneske og dyr. I mannsaldrar hev bønder, gjetarar og ferdafolk gått milevis i lag med hundar og hestar. No tek teknologien upp denne arven og gjev han ei ny form, tilgjengeleg for alle med ein mobiltelefon. Slik renn gamal visdom og nyskapning saman i ei leikande eining.

    Slike spel kann òg skapa nye fellesskap. Deltakarar som møtest på gata, kjenner att kvarandre ved at dei begge steller med eit digitalt dyr, og det kann føra til spontane samtalar og felles turar. Slik vert byrommet og naturen ein felles arena, ikkje berre ein bakgrunn for skjermen. Det er ei stille påminning um at dei beste idéane ofte veks fram der menneskeleg trong møter gjennomtenkt teknologi.

    Det er eit frampeik mot ein digital kvardag der teknologien ikkje berre ligg i lomma og stel folks merksemd, men òg leier dei ut, mot frisk luft og rørsla. Norske forskarar og gründerar syner veg, og det er god grunn til å tru at slike innovasjonar vil sprei seg til nye bruksområde. Kven veit – kanskje det neste steget er eit spel som får folk til å sykla, symja eller klatra meir?

    I ei tid då stillesitjingi trugar folkehelsa, er slike tiltak meir enn moro. Dei er små, verksame innstikk i ein kvardag som lett vert for stilleståande. Det digital kjæledyret minner folk um at det å røra seg ikkje treng vera eit ork, men kann verta ei glede – og ein naturleg del av livsrytmen.

    Kjelde: Adresseavisen

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no