Det same huset som ein gong var eit torturkammer og ein drapsstad, stend i dag som eit vanleg bustadhus i eit pent strok på Berg i Trondheim. Det er ei soge som fær mange til å stogga og tenkja.
Under okkupasjonen hadde Rinnan-banden eit bandekloster her. Innanfor desse veggene vart menneske mishandla og drepne. Slike fakta er vonde å møta, men dei høyrer med til det historiske biletet av byen og landet.
Det som likevel gjer sterkast inntrykk, er at livet hev gått vidare. Huset er i dag ein heim, med kvardagslege gjeremål, skulevegar og naboar som helsar på kvarandre. Det er ikkje ei bortgøyming av fortidi, men eit prov på at eit samfunn kann bera på sår og likevel halda fram.
Nettopp slike stader har ein særleg verdi som historiske kjeldor. Når tidsvitni vert borte, er det hus, gator og rom som kann fortelja for nye ættleder. Dei treng ikkje verta museum for å minna; dei gjer det ved å stå der, dag etter dag, og rømer både det mørke og det ljose.
Ein kann undrast på um det er noko vakkert i at eit torturkammer no rømer eit vanleg heimeliv. Det er ikkje vakkert av di ein gløymer; det er vakkert av di ein ikkje let fortidi få siste ordet. Huset er ikkje berre eit minne um det vonde, men og eit prov på at vanlege menneske hev evna å byggja nytt liv på same grunnen.
Difor fortener denne staden å verta hugsa med både alvor og takksemd. Alvoret kjem av det som hende. Takksemdi kjem av at minnet er teke vare på, ikkje som ein sensasjon, men som ein stille del av soga åt byen. Slik kann eit vanleg hus i eit pent strok læra dei som kjem etter meir um både menneskeverd og von enn mange store monument.
Kjelde: Adresseavisen
