Tag: popmusikk

  • 40 år med musikk – kor mange rette klarar du?

    40 år med musikk – kor mange rette klarar du?

    Fyrti spursmål kann høyrast ut som ei enkel mengd, men når dei spenner yver fire tiår med popmusikk, vert dei ei tidsline som bind saman generasjonar. Det er ikkje kvardagskost at eit musikkspursmålsprogram fyller førti år. «Popquiz» gjer nett det, og med fyrti spursmål frå dei fire siste tiåri inviterer jubileet til ei reise gjennom songar, artistar og minne som hev fylgt lytarar frå kjøkenbenk til bilradio.

    Musikk hev alltid vore limet i sosiale samlingar. Ein song kann vekkja eit heilt rom til liv, anten det er ein poplåt frå åttitalet eller ein fersk låt frå dei siste åri. Når slike spursmål vert stilte i lag, oppstår det noko meir enn konkurranse. Det oppstår ein samtale millom dei som hugsar kvar dei var då songen kom, og dei som høyrer han for fyrste gong. I ein familie kann eit spursmål um ein nittitalslåt verta ein liten siger for dei vaksne, medan ein nyare låt gjev borni høve til å læra dei eldre noko nytt. Slik vert jubileet ikkje berre ei prøve i kunnskap, men ei øving i å dela gleda ved musikk på tvers av generasjonane.

    Det er og noko fint i at eit program med eit namn som «Popquiz» hev vore med i førti år. I ei tid då mange underhaldningsformat kjem og fer, er det eit teikn på kontinuitet at eit konsept kann leva i fire tiår. Det vitnar um at folk framleis vil samlast kring noko so enkelt som eit spursmål med ein melodi på lur. Teknologien hev endra måten folk høyrer musikk på, men trongen til å kjenna att ein tone og ropa svaret høgt, er gamal og sterk.

    Dei fyrti spursmåli kann og lesast som ei lita sogebok yver populærkulturen. Kvart tiår hev sin lyd, si klesdrakt og sitt uttrykk. Å svara på dei er ikkje berre å syna godt minne, men å kjenna att si eigi tid. For kvar rett tone fylgjer ofte ei soge: konserten ein var på, kassettspelaren på romet, den fyrste dansen. Musikken gjev lytarane felles minne, og spursmåli gjev dei høve til å bruka dei.

    Difor er fyrti år med «Popquiz» ei lita høgtidsstund for meir enn programmet sjølv. Det er ei påminning um at gleda ved musikk ikkje hev vorte gamal, og at eit godt spursmål kann opna døri til latter, diskusjon og samhald. Kor mange rette ein klarar, er ikkje det viktigaste. Det viktigaste er at nokon spelar songen, og at nokon vil svara.

    Kjelde: NRK

  • Folk strøymer til for å sjå Astrid S

    Folk strøymer til for å sjå Astrid S

    Køene snor seg gjennom smågator og torv, unge og vaksne møtast med ein felles forventning – ei heil bygd hev mobilisert seg for å få med seg konserten med Astrid S. Det som kunde ha vore berre eit show, vert noko meir: eit møtepunkt der musikk bind saman ulike ættleder og daglegliv.

    Når eit lokalsamfund strøymer til for å høyra si eiga stjerne, er det ei påminning um kva levande musikk verkeleg tyder. I ei tid då digitale strøymar gjer at ein kann lyda på songar når som helst og kor som helst, stend livekonserten fram som ei sjeldan og dyrbar samlingsstund. Det er i dette møtet millom kunstnar og publikum at magien uppstend – i augneblinken der røysti fyller romet og alle som er til stades, puster i same takt.

    Astrid S er ikkje berre ei popstjerne på ei scene; ho er eit framifrå døme på ein musikalsk arv som renn djupt i norsk jord. Frå Eldar Vågan til Sigrid, frå A-ha til girl in red – landsluten her hev fostra artistar som heimsøkjer verda med song. Når Astrid S, med sine rendyrka popproduksjonar og sårbare tekstar, fyller samlingssalor og utescenor, er det eit teikn på at denne tradisjonen lever og blømer. Det er ikkje vanskeleg å tegja og lyda når artisten hev noko på hjarta.

    For den vesle staden som ser ein av sine eigne stråla som ei sol, ligg der ein serskild stoltheit. Det er ikkje fyrste gongen små lokalsamfund riser til og gjer ein konsert til ein folkefest; det minner um tider då spelemenn og trekkspelgutar vandra frå gard til gard, og heile grendi samla seg til dans. I dag er instrumenti og tonane annleis, men samlingi er den same. Menneske søkjer framleis det varme fellesskapet der ein kann gløyma kvardagens tyngd for ei stund.

    Det er óg verdt å leggja merke til kva slags tillit ei slik tilstrøyming gjev ung kultur. At tusundar vil betala for å standa i ein sal og høyra ein songar – ikkje som ein forbruksvare, men som ei delt uppleving – syner at den norske musikkscena er livskraftig og hev framtidi fyre seg. Det gagnar ikkje berre artisten, men heile det lokale næringslivet som fær auka omsetning på slike kveldar.

    Difor er ei melding um at folk strøymer til for å sjå Astrid S meir enn eit nyhendestikk. Det er eit prov på at i ei splittande tid er song og klang noko som sameiner. Og når den neste store konserten vert lyst, vil garantert nye køer snora seg, fyllte med born og foreldre, alle med same lengt etter å høyra dei tonane som hev forma livi deira. Det er eit bilæte av eit kulturliv som ikkje let seg stagga av skjermar eller avstand – det vil ut og møtast.

    Kjelde: Adresseavisen

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no