Tag: Pilegrim

  • Ikkje berre regnet som var problem med plassen til musikken på Olavsfest i år.

    Ikkje berre regnet som var problem med plassen til musikken på Olavsfest i år.

    Regnet sila inn over Nidaros-domen og dei mange teltleirane på festivalområdet, men det var ikkje vassdroparne som skapte dei varige tonane under Olavsfest. Då regnbygene jaga folk saman under tette segldukar og i steinportalernes skjul, vart det nettopp samtalene som stod att som det sterkaste minnet. Musiken dreiv nok i mylderet dette året, men det var som ei utsparing for noko djupare – eit ordskifte som minna sterkt um dei gamle tingstadene der folk kom saman for å lyda på kvarandre og ikkje berre verta underhaldne.

    Festivalsjefen og dei mange friviljuge hev ofte tala varmt um ynskjet um å skapa ein møtestad, ikkje berre ei scene-rekkje. I 2024 ser det ut til at denne visjonen fekk ein reiskapsleg framsyning av regnet sjølv. Familjetilbodi, med verkstader og forteljarstunder for borni, fekk gløde i dei trongaste romi, og dei vaksne samla seg i tette samtalkrinsar. Dette minner um den norske munnlege tradisjonen, der kunnskap og undring vart borne vidare frå lepp til øyra, ofte medan uvêret rasa utanfor. I ei tid då mykje av kulturlivet er upphengt i konsertprogram og scenedisiplinar, syner Olavsfest at sjela til ein folkefest like mykje bur i dei stille ordskifti.

    Historisk set er dette eit heimleg terreng for Nidaros. Sia Olavs-tidi hev byen vore ein samlingsstad for pilegrimar og søkjande, der det viktige ofte hev fenge form i gåande samtalar og uformelle møte. Regnvass-sundagen i år er soleis ikkje eit brot, men ei heimkome til denne eldgamle arven. Når ein festival maktar å gjeva rom for borni og foreldri samstundes, til dei enkle familjeaktiviteterne som styrkjer bandi millom dei små og dei store, kann ei heil festivalrøynsle lysa upp mykje meir enn den gjævaste ljodkulde.

    Det er lett å missa slikt i ein forfjamsa reportasje der teljingar av besøkstal og toppartistar fenger. Men ei verkeleg kulturhelg syner seg ofte i dei små glimti: ei bestemor som fortel eventyr for eit barnekull innunder ein alkove, ein diskusjon um livsspursmål som held fram i eit telt langt etter programmet er avslutta. Olavsfest 2024 kann ikkje målast i desibel, men i dei menneskelege tonane som skal klinga vidare i samtaler og tradisjonar lenge etter at scenene er rivne ned. At dei harde regndropane ikkje vaska burt, men samla desse møten, gjer det tydeleg at skuggesida i mylderet i røyndi var ein løynd styrke.

    Kjelde: Adresseavisen

  • – Det er vel toalett her? Kanskje ein kanelbolle?

    – Det er vel toalett her? Kanskje ein kanelbolle?

    Ein pilegrim stig inn på ein gard og spør: «Er det vel eit toalett her? Kanskje ein kanelbolle?» Det er ikkje noko storveges spursmål, men det samlar i seg noko djupt menneskjelegt — trongen til kvile og ei god bita mat undervegs på den lange ferdi.

    Vegane til heilage stader hev vore trampa av føter i meir enn tusen år. I millomalderen gjekk pilegrimar frå alle kantar av Europa mot Nidaros for å beda ved Olav den heilage si grav. Dei sokkutte vandrarane bad ikkje berre for syndene sine; dei trong og husrom, mat og ein stad å setja seg. Ser ein nøgje etter i gamle skildringar, finn ein at slike kvardagslege ting hev fylgt pilegrimsferdi jamt og trutt. Trong til ein do og ein søt bolle er ikkje ny — det er ein raud tråd gjennom heile soga.

    I vår tid hev pilegrimsrørsla vakna til nytt liv. Tusund av menneskje legg kvart år ut på den gamle vegen, og dei møter både regn og sol, motbakkar og flate slettor. Vêret sette ingen stoppar for pilegrimane. Ein regnskur gjer sitjeplassen under taket endå meir innbydande. Ein kald vind gjer ein varm kanelbolle til ei liti signing. Dei gamle visste at motgang på vegen var ein del av den andelege reisi. So er det enno — og kanskje er det nett di kroppen kjenner på trøyttleiken, at dei små gledene vert so store.

    Langs heile pilegrimsleidi hender det at lokalsamfunn opnar dørene. Det er ikkje uvanlegt at eit gardsbruk byd på ein utedo og ein heimebaka bolle. Slike møte — ofte heilt ut av det blå — vert små glimt av ein gjestmildskap som hev djupe røter i gamal kristen tradisjon. Å taka imot den handfarne som um det var Kristus sjølv, det er ein tanke som hev bore frukt i mange bygdelag. Her er det ikkje dei store ordi som tel, men den varme koppen og den opne døri.

    Soleis vert det heilage og det kvardagslege fletta saman. Pilegrimsferdi er ikkje berre stille beding i ei kald kyrkje, men og eit smil ved eit bord, ein samtale i regnet, eit stille «takk» for maten. Skal ein gå langt, treng ein ikkje berre tru, men og ein stad å kvila føtene — og kanskje ein kanelbolle til.

    Kjelde: Adresseavisen

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no