Tag: musikkhistorie

  • 40 år med musikk – kor mange rette klarar du?

    40 år med musikk – kor mange rette klarar du?

    Fyrti spursmål kann høyrast ut som ei enkel mengd, men når dei spenner yver fire tiår med popmusikk, vert dei ei tidsline som bind saman generasjonar. Det er ikkje kvardagskost at eit musikkspursmålsprogram fyller førti år. «Popquiz» gjer nett det, og med fyrti spursmål frå dei fire siste tiåri inviterer jubileet til ei reise gjennom songar, artistar og minne som hev fylgt lytarar frå kjøkenbenk til bilradio.

    Musikk hev alltid vore limet i sosiale samlingar. Ein song kann vekkja eit heilt rom til liv, anten det er ein poplåt frå åttitalet eller ein fersk låt frå dei siste åri. Når slike spursmål vert stilte i lag, oppstår det noko meir enn konkurranse. Det oppstår ein samtale millom dei som hugsar kvar dei var då songen kom, og dei som høyrer han for fyrste gong. I ein familie kann eit spursmål um ein nittitalslåt verta ein liten siger for dei vaksne, medan ein nyare låt gjev borni høve til å læra dei eldre noko nytt. Slik vert jubileet ikkje berre ei prøve i kunnskap, men ei øving i å dela gleda ved musikk på tvers av generasjonane.

    Det er og noko fint i at eit program med eit namn som «Popquiz» hev vore med i førti år. I ei tid då mange underhaldningsformat kjem og fer, er det eit teikn på kontinuitet at eit konsept kann leva i fire tiår. Det vitnar um at folk framleis vil samlast kring noko so enkelt som eit spursmål med ein melodi på lur. Teknologien hev endra måten folk høyrer musikk på, men trongen til å kjenna att ein tone og ropa svaret høgt, er gamal og sterk.

    Dei fyrti spursmåli kann og lesast som ei lita sogebok yver populærkulturen. Kvart tiår hev sin lyd, si klesdrakt og sitt uttrykk. Å svara på dei er ikkje berre å syna godt minne, men å kjenna att si eigi tid. For kvar rett tone fylgjer ofte ei soge: konserten ein var på, kassettspelaren på romet, den fyrste dansen. Musikken gjev lytarane felles minne, og spursmåli gjev dei høve til å bruka dei.

    Difor er fyrti år med «Popquiz» ei lita høgtidsstund for meir enn programmet sjølv. Det er ei påminning um at gleda ved musikk ikkje hev vorte gamal, og at eit godt spursmål kann opna døri til latter, diskusjon og samhald. Kor mange rette ein klarar, er ikkje det viktigaste. Det viktigaste er at nokon spelar songen, og at nokon vil svara.

    Kjelde: NRK

  • Då Black Sabbath spelte her, gjekk straumen i heile Håkonsgata.

    Då Black Sabbath spelte her, gjekk straumen i heile Håkonsgata.

    Eit dunk frå bassgitaren, eit høgt vræl frå publikum – og so slokna lysi i heile Håkonsgata. Det var ikkje noko vanleg straumbrot. Det var krafti frå Black Sabbath som stakk ut like spenningane i bergensnatti. Slik er soga um den gongen mørkret kom til Konsertpaleet, eit av dei mest myteomspunne kulturkvelv i Noreg.

    Konsertpaleet var Bergens kulturelle storstove i meir enn seksti år. Frå ei stund på 1960-talet til langt inn i nye mannsaldrar samla huset byen kring toner og framsyningar av alle slag. Klassiske konsertar, jazzkveldar og internasjonale rockeband fann vegen til salen, og kvart einaste arrangement fyllte veggene med liv, draumar og larm. Håkonsgata var aldri so vaken som når dørene opna seg.

    At straumen gjekk nett då Black Sabbath stod på scena, er vorte ein av dei forteljingane som ber ein stad vidare. Det høyrest ut som ein skjemt, men det er samstundes eit ekte minne um kor sterk musikk kann vera – so sterk at sjølve leidningsnetti ikkje tola trykket. I augneblinken mørkret sokk inn, vart publikum ikkje redde. Dei lo, tende lighterar og song vidare. Det var eit samhald i lufti som gjorde naud og naudsyn um til ein felles fest. Slike augneblinkar er det som gjer eit kulturhus til noko meir enn ein bygning med tak og vegger.

    No er Konsertpaleet berre minne. Bygningen vart riven, og der han stod, er det andre hus og annan kvardag. Men sogene frå salen lever, og dei vert borne frå munn til munn som levande kulturarv. Denne eine stundi med Black Sabbath er ei av dei – ei lita soge som rommar mykje av det eit godt kulturhus skal gjeva folk: uppleving, latter, samhald og ei kjensla av å vera med på noko stort.

    Det er forvitneleg korleis slike hus kann setja so djupe spor i eit bysamfund. Ein stol, ei scene, fire vegger – og likevel kann dei skapa rom for identitet og tilknyting som varer lenge etter at siste tone er klinga av. Konsertpaleet er ikkje att som fysisk stad, men som røynsle er det enno lysande. Og kann henda er det nettopp i dei små, nesten utenkjelege sogene – som når eit av verdas mest kjende band sløkte straumen i ei heil gate – at slike hus fær evigt liv.

    Slokna lys, men tende minne. Det er ein arv byen kann vera stolt av.

    Kjelde: Bergens Tidende

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no