Tag: munnleg tradisjon

  • Lina (111) er død: Var Noregs eldste.

    Lina (111) er død: Var Noregs eldste.

    Tre kongar, to verdskrigar og ei rekkje teknologiske sprang – Lina Anundsen si livsline gjekk frå den tidi då hesten var framkomstmidlet til den digitale tidsalder. Ho vart 111 år og var Norges eldste person då ho nyleg la ned sin livsgjerning. Men det som verkeleg set djupe spor hjå den som les um henne, er ikkje berre dei mange åri, men den eineståande hukommelsen familien hennar no minnast.

    I Siljan, ein liten bygd i Telemark, sat det i henne eit levande arkiv. Medan folk flest gløymer det som hende fyrre viku, skal Lina ha mintest namni på hestane på garden hennar i barndomen og dei gamle namni på teigar og bergknattar som forlengst er vekke frå daglegtala. Slike detaljar er ikkje berre kuriøse småting; dei er bitar av eit landskap og ein livsform som no er på veg ut or manneminne. Når det siste vitnet fell frå, fell òg ein heil munnleg tradisjon i gløymsla, dersom ingen hev skrivi honom upp.

    Det er her dette livet peikar frametter, som ei mild påminning um at det som synest kvardagslegt i dag, morgondagen hev historisk verdi. Då Lina var ung, gjekk posten med skyssferd og kveldsstellet var ved talglysi. Ho såg bilane koma, radiobølgjone fylla heimen, og til slutt internettet. Men ikkje minst såg ho endringi i språket og skikkane i si eigi bygd. Minnes ho korleis dei sameintest til dugnad, kva visor dei song under onnane, eller dei konkrete oppskriftene på heimebrygg og flatbrød? Slik kunnskap er ikkje mindre verd enn innskriftene i eit museum, for ho strøymer ut or eit levande menneske.

    Heldigvis hev dei næraste hennar fenge del i rikdomen av hennar minne og fastslått at mykje vart tatt vare på, anten nedskrive eller i det indre galleriet hjå born og barneborn. Soleis lever ho vidare, ikkje berre som eit elska namn, men som ei kjelde for dei som vil forstå det Noreg som var. Landet hennar var eit anna: eit land der gardsdrifti sette dagsrytmen og naturen gav rammone for alt. Å ha ein brubyggjar mellom den tidsbolken og vår tid er eit gåvebrev som få fær.

    Når no eldste-tittelen gjeng vidare til ein annan, er det som å sjå ei fane gå frå hand til hand. Kvart einaste slikt livsløp, um det er 100 eller 111 år, er ein vimpel frå fortidi som blafrar i vinden. Lina Anundsen bar sin vimpel i over eit mannsalders vis, og det ho forvarte i sitt minne, det gjeng ikkje reint burt. Det er no ein part av det felles minnet hjå hennar folk, og soleis vert det ein del av den store, samlande soga som eit heilt land eig. Slike tankar gjer godt å ha, når sorgi og saknet fyrst hev lagt seg.

    Kjelde: NRK

  • Ikkje berre regnet som var problem med plassen til musikken på Olavsfest i år.

    Ikkje berre regnet som var problem med plassen til musikken på Olavsfest i år.

    Regnet sila inn over Nidaros-domen og dei mange teltleirane på festivalområdet, men det var ikkje vassdroparne som skapte dei varige tonane under Olavsfest. Då regnbygene jaga folk saman under tette segldukar og i steinportalernes skjul, vart det nettopp samtalene som stod att som det sterkaste minnet. Musiken dreiv nok i mylderet dette året, men det var som ei utsparing for noko djupare – eit ordskifte som minna sterkt um dei gamle tingstadene der folk kom saman for å lyda på kvarandre og ikkje berre verta underhaldne.

    Festivalsjefen og dei mange friviljuge hev ofte tala varmt um ynskjet um å skapa ein møtestad, ikkje berre ei scene-rekkje. I 2024 ser det ut til at denne visjonen fekk ein reiskapsleg framsyning av regnet sjølv. Familjetilbodi, med verkstader og forteljarstunder for borni, fekk gløde i dei trongaste romi, og dei vaksne samla seg i tette samtalkrinsar. Dette minner um den norske munnlege tradisjonen, der kunnskap og undring vart borne vidare frå lepp til øyra, ofte medan uvêret rasa utanfor. I ei tid då mykje av kulturlivet er upphengt i konsertprogram og scenedisiplinar, syner Olavsfest at sjela til ein folkefest like mykje bur i dei stille ordskifti.

    Historisk set er dette eit heimleg terreng for Nidaros. Sia Olavs-tidi hev byen vore ein samlingsstad for pilegrimar og søkjande, der det viktige ofte hev fenge form i gåande samtalar og uformelle møte. Regnvass-sundagen i år er soleis ikkje eit brot, men ei heimkome til denne eldgamle arven. Når ein festival maktar å gjeva rom for borni og foreldri samstundes, til dei enkle familjeaktiviteterne som styrkjer bandi millom dei små og dei store, kann ei heil festivalrøynsle lysa upp mykje meir enn den gjævaste ljodkulde.

    Det er lett å missa slikt i ein forfjamsa reportasje der teljingar av besøkstal og toppartistar fenger. Men ei verkeleg kulturhelg syner seg ofte i dei små glimti: ei bestemor som fortel eventyr for eit barnekull innunder ein alkove, ein diskusjon um livsspursmål som held fram i eit telt langt etter programmet er avslutta. Olavsfest 2024 kann ikkje målast i desibel, men i dei menneskelege tonane som skal klinga vidare i samtaler og tradisjonar lenge etter at scenene er rivne ned. At dei harde regndropane ikkje vaska burt, men samla desse møten, gjer det tydeleg at skuggesida i mylderet i røyndi var ein løynd styrke.

    Kjelde: Adresseavisen

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no