Tag: matkultur

  • – Me grein i fem minuttar. 
Så tørka me tårene, og 
opna butikken.

    – Me grein i fem minuttar. Så tørka me tårene, og opna butikken.

    Dei grein i fem heile minutt. For dei fleste som gjeng inn i eit tomt butikklokale, er tårer det siste ein ventar. Men for syskeni Miqdad var dette augneblinken då ein draum vart til røyndom – ein draum som bar med seg alt frå ein oppvekst i Gaza til eit nytt arbeidsliv på Voss.

    Familien Miqdad hev alt to veldrevne matvarebutikkar i Bergen, og no utvider dei med endå ein. Det er ikkje berre ein tredje forretning; det er ei stille hylling til eit samhald som gjer at ord som «familieråd» og «saman er me sterke» får eit praktisk innhald i kvardagen. Når syskeni vert usamde um prisar, leverandørar eller vareslag, tek dei ikkje striden i kassakøi. Dei set seg ned, som dei alltid hev gjort, og legg saki fram for heile flokken. Dette er den demokratiske sjølveigde familiefilosofien som no fær ein ny heim i Voss.

    Det er lett å tenkja at ein matvarebutikk berre er ein stad å kjøpa mjølk og brød. Men butikken til Miqdad-familien er ein liten verdsdel under eitt tak. Meir enn tjuge leverandørar skal forhandlast med jamt, og i hyllone finn ein smakar frå Midtausten, Asia og Afrika – ein stille diplomati av mat som byggjer bruer i lokalsamfunnet. Folk som elles ikkje vilde ha treft kvarandre, møtest yver ein flaske olivenolje eller ein krydderblanding dei kjenner att frå barndomsheimen.

    Det er eit særskilt mot i å opna ein butikk i ei tid der mangt vert digitalt og upersonleg. Her er det ikkje algoritmar, men menneske som handplukkar varor, kjenner på kvaliteten og hugsar kva den faste kunden likar. Det er ei påminning um at den lokale handelsmannen enno er limet i eit levande bygdesentrum – og når forretningsdrivne sysken frå Gaza slær rot på Voss, vert bygdi og den norske matkulturen rikare.

    Stundom er det dei minste augneblinkane som fortel mest. Fem minutt med tårer – so turka dei andliti sine og let kassa slå inn fyrste handelen. Det ligg ikkje sorg i slike tårer, men ein djup takksemd og eit glimt av siger. Det er ei soge um eit nytt heimland som tek imot, og ein familie som gjer meir enn å betala tilbake – dei fyller ei heil bygd med fargar og smakar frå ein annan kant av kloten.

    Kjelde: Bergens Tidende

  • Pylsa i vaffel, ølbongstafett og bygdetrap: Me drog på Jeløyafestivalen

    Pylsa i vaffel, ølbongstafett og bygdetrap: Me drog på Jeløyafestivalen

    Ei pølse i ein vaffel høyrest ut som eit påfunn frå ein seinfredagskveld i eit studentkollektiv, men på Jeløya er dette den retten som fyrst møter gjestene når festivalportane opnar seg. Den freidige kombinasjonen av salt pølse og søt, sprø vaffel er ikkje noko matsnobbane hev funne på – det er eit lokalt påhitt som ber bod um at her gjeld ikkje dei vanlege reglane.

    Festivalen på Jeløya hev veksi fram or ei venefest, men dei siste åri hev han teke ei ovende vending. No strøymer både fastbuande på øyi og oslofolk til for å få festivalstemningi, og det er ikkje berre den blømelege naturen som dreg. Det er sjølve samansetnaden av aktivitetar og smakar som gjer tilskipnaden til noko meir enn ein vanleg musikkfest. Her møtest bygde‑ og bykultur på ein måte som minner lite um dei keisame samanslåingane ein ofte ser.

    Midt i eit program der bygdetrappen dundrar ut or høgtalarane, stend naboar og steikjer vafflar og legg pølsor i dei med same sjølvsagde handlag som om dei serverte rømmegraut. Rett attmed styrer ei gjenget på med ølbongstafetten – ei tevling der bygdefolk og tilreisande hiv seg ut i eit kappløp med plasttrakt og slange, og der latteren stig mot himmelen som om striden stod um sjølve fridomen. Slike pussige påfunn er ikkje berre festlege; dei er limet som bind i hop generasjonar med ulike røter. Ein ungdom som er vaksen upp med musikkstraumar frå Atlanta lærer seg av ein aldrande fiskar at ein vaffel vert betre når ein snur røri lett tre gonger med soli, og fiskaren får røyne at trapmusikk ikkje er so framand som han trudde.

    Det er noko særmerkt vakkert ved ein festival som ikkje hev gløymt kvar han kom ifrå, jamvel når han opnar dørene for heile det sentrale Austlandet. Medan mange bygdestevner anten misser sjølve sjeli i kommersen eller stengjer seg inne i ei trygg lomme, maktar Jeløyafestivalen å halda på den eigenrådige tonen. Denne tonen er ikkje ein motstand mot det nye, men ein freistnad på å knyta det nye til dei gamle røtene. Det ser ein ikkje minst i den lokale maten: den uvanlege vaffel‑ og pølseretten er eit lite opprør mot den standardiserte festivalpølsa i brød, men samstundes eit hjarteleg nikk til den norske vaflane som hev varma kalde hender i fleire mannsaldrar.

    Jeløya viser soleis at bygdi ikkje treng å vera ein stad der tidi stend stille; ho kann og vera ein leikegrunn der nye impulsar vert tekne imot med opne armar, nett fordi bygdefolket er trygt i eigen identitet. Bygdetrap og pølse i vaffel er ikkje provokasjonar – dei er vitnemål um at den folkelege skaparkrafti trivst best der ho fær bryna seg på noko rart. Slike festivalar minner oss på at møte millom ulike verdener slett ikkje treng å føra til avsondring og misnøye; dei kann like gjerne enda i ein felles dans under opne himlar, der både bygde‑ og byfolk ler av dei same småløgne påfunni.

    Kjelde: Aftenposten

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no