Tag: Livsval

  • Joachim (24) nekta å fylgja straumen – enda livet på vegen i USA

    Joachim (24) nekta å fylgja straumen – enda livet på vegen i USA

    Ein 24-åring som sel alt han eig for å bu i ein bil i USA – det høyrest ut som ei soge frå utvandrartidi. Men for Joachim er det ikkje historie; det er eit medvite val. Han valde bort det trygge og vanlege for å finna noko større: fri kjensle og eit liv som er hans eige.

    Soga um nordmenn som fer yver havet er lang og rik. For vel hundre år sidan drog hundretusen ut frå tronge kår og mot voni um eit betre liv i Amerika. Dei tok med seg arbeidsvilje, tru og ein særskild trong til å stå på eigne bein. Når ein ung mann i dag gjer noko liknande, ber han med seg den same arven. Skilnaden er at han ikkje flyr frå naud, men mot ei djupare form for fridom.

    Det er lett å tru at eit slikt val er uansvarleg. Men det som ofte vert gløymt, er at dei fleste menneske ikkje angrar på det dei prøvde, men på det dei ikkje torde prøva. Joachim peikar på at dei fleste angrar på at dei ikkje var «meir tru mot seg sjølv». I dei ordi ligg ei sanning som er eldre enn bilar og motorvegar. Å vera tru mot seg sjølv krev mot, men det gjev òg ein indre kvil som ingen lønn eller tittel kann kjøpa.

    Livet på vegen er ikkje ein flukt frå samfunnet; det er ein annan måte å møta det på. Gjennom møte med framande, ulike landskap og nye utfordringar lærer ein å sjå både seg sjølv og heimlandet med friskare augo. Mange som har reist langt, fortel at dei fyrst då forstod kva heim tyder. Slik kann ein ung manns avvik frå A4-livet verta ei kjelde til innsikt som heile bygdi eller byen hans kann ha gagn av.

    Det er noko frigjerande ved å sjå at nokon tør å segja nei til straumen. Det minner om at vegen ikkje er lagd ein gong for alle. Og kanskje er det nett det som er bodskapen: Det viktigaste er ikkje kvar vegen går, men at ein sjølv held i rattet.

    Kjelde: NRK

  • Medaljen frå kongen ligg i ein skuff. Valet han tok som 20-åring, fylgjer han framleis.

    Medaljen frå kongen ligg i ein skuff. Valet han tok som 20-åring, fylgjer han framleis.

    Kongens medalje ligg i ei skuff. Ikkje framme til skode, ikkje i ein glasmonter, men nett der dei fleste ting endar sin veg – millom gamle papir og gløymde brev. For Arne Ringstad er det ikkje medaljen som tel, men det livet som gav han rett til å bera han.

    I tjugeårsalderen hadde han funne kjærleiken og sett seg føre å verta lærar. Alt låg til rèttes. So hende det noko heime. Utan at det er røynt kva som hende, veit ein at det var nok til å snu alle planar. Han tok eit val som sidan hev fylgt han – ikkje som ei byrde, men som ein stillfarande vegvisar.

    Den unge mannen vart verande på garden. Foreldri trong hjelp, eller ein sjukdom kravde mykje omsut. Draumen um lærarskulen og den frie framtidi tok slutt, men ein annan vaks fram: ansvaret for jordi og ætti, det daglege strevet som bind ein til staden. Slike soger er sjeldan skrivne i bøkene, men dei er rygrada i norsk samfunnsliv.

    Det norske ordet «heim» ber med seg ei tyngd som vanskeleg let seg omsetja. Det er ikkje berre eit hus, men ein ættlegg, ein stad der sogene sit i veggene og der kvart eit tre vitnar um dei som kom før. For Arne Ringstad vardt dette ordet sjølve livsinnhaldet. Han bygde ikkje eit liv på det han gav slepp på, men på det han heldt fast ved.

    Mange år seinare kom kongens takk. Medaljen for lang og tru teneste er eit synleg prov på at samfunnet såg det usynlege – den stille truskapen som ikkje ropar etter godord. Men sjølv etter eit liv i arbeid og omsorg er Ringstad ikkje den som hengjer utmerkingi på brystet. Ho ligg i skuffi, nær dei små tingi som dagleglivet er gjort av. Det er kanskje den finaste heideren av alle: at ei kongeleg utmerking ikkje er det viktigaste i eit menneskeliv.

    I ei tid då ein ofte talar um sjølvrealisering og retten til å velja si eigi lukke, er soga um Arne Ringstad ei kjærkomin påminning. Dei stille verdiane – truskap, sjølvdisiplin og omsorg – er framleis det som byggjer eit land. Slike liv fortel meir um eit folks karakter enn alle storstilte program og manifest. Dei er prova på at fridomen til å velja ikkje berre er eit gode, men og ei oppgåve, og at dei djupaste spori i ei bygd ofte kjem av dei stillferdige fotefari.

    Difor fortener soga um medaljen i skuffi å verta høyrd – ikkje som eit døme på eit offer, men som eit bilete på eit rikt liv, bygt på dei same kreftene som hev bore bygder og dalar i mannsaldrar. Og medan medaljen ligg der i skuffi, vil valet han tok som tjugeåring halda fram med å lysa upp det som verkeleg er vyrdt å hugsa.

    Kjelde: Aftenposten

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no