Tag: kyrkjemusikk

  • «Klassisk musikks Taylor Swift» spelar inn konsertfilm i Nidarosdomen

    «Klassisk musikks Taylor Swift» spelar inn konsertfilm i Nidarosdomen

    Eit kyrkjeorgel er ikkje berre eit instrument; det er ei heil verd av luft, tre og metall som pustar i lag. Når ein organist med millionar av fylgjarar på nett no spelar inn konsertfilm i Nidarosdomen, møtest gamalt handverk og ny formidling på ein måte som gjer godt for både musikken og bygningen.

    Ho vert ofte kalla ein slags Taylor Swift for den klassiske musikken, og det er ikkje vanskeleg å skjøna kvifor. Gjennom korte videoar og direkte sendingar hev ho gjort kyrkjeorgelet til noko levande for eit ungt publikum som kanskje aldri hev sett foten i ein katedral. No vil ho visa fram Nasjonalheilagdomen i Trondheim til heile verda – ikkje som eit støvete museum, men som ein stad der ljodet framleis brusar.

    For Nidarosdomen er dette eit naturleg steg. Kyrkja hev vore eit samlingspunkt i meir enn ni hundrad år, reist over gravi åt Olav den heilage. Orgelet er ein nyare del av soga, men det ber den same tenesta: å lyfta tankane og samla folk. Når ein ung organist no set upp kamera og mikrofonar mellom steinveggane, fær ho ikkje berre fram si eiga glede. Ho byggjer bru mellom den gamle kyrkja og den nye tidi.

    Det er noko særskilt med ljodet i eit stort kyrkjerom. Tonane fær lang etterklang, og kvar einaste pipe læt som ei røyst i eit stort kor. I nettvideoane hennar ser ein korleis unge menneske fyrst vert forundra og sidan gripne. No fær dei sjå heile konserten i ein film som kann rekkja langt ut over landegrensa. Det er eit døme på at tradisjon ikkje treng vera noko som stend stille. Han kann reisa med nye medium og finna nye lyttarar.

    For lokalsamfunnet i Trondheim er òg dette ei påminning um kva byen eig. Nidarosdomen er ikkje berre eit bilete på postkort; han er eit rom der musikken fær leva. Når verda no fær sjå og høyra det, vil mange få eit nytt tilhøve til både orgelet og byen. Det er godt nytt for alle som er glade i kyrkjemusikk, og for alle som vil sjå at gamle rom enno hev noko å segja.

    Kjelde: NRK

  • Opningskonserten delte publikum i to.

    Opningskonserten delte publikum i to.

    Ei kyrkje er ikkje berre ein stad for stilla andakt – ho er eit rom som i mannsaldrar hev teke imot dei djervaste musikalske freistnadene. Då åpningskonserten nyleg fylte eit slikt rom med ljod frå maskinar og menneske i ei tidvis mektig vev, vart publikum kløyvt i si umsvar. Denne kløyvingi er i seg sjølv eit teikn på at noko levande og viktigt stod på spel.

    Møtet millom menneske og maskin i det kyrkjelege romet er ikkje eit framandt påfunn. Orgelet – trufaste fylgjesvein i norsk gudstenesta – var eingong ei teknologisk nyvinning som vekte strid. Det same galdt innføringi av fleirstemmig song, og seinare elektrisk ljos. Kyrkja hev alltid vore ein arena der nye uttrykk vert tvinga fram or spaningi millom tradisjon og samtid. Når no avanserte lydteknologiar og maskinelle rørsler tek plass under kvelvingi, er det ein naturleg framhald av denne lange lina. Dei som stod framfor altaret med elektroniske klangar, gjorde noko langt meir enn å provosera; dei opna døri for eit nytt kapittel i kyrkjemusikken.

    At konserten var krevjande for sume, er ingen katastrofe. Tvert um syner det at kunsti tok mål av seg til å røra ved djupe strengjer i tilhøyrarane. Ei røyst som uttrykkjer undring eller motvilje, er ikkje ei røyst som bør teiast i hel, men eit utgangspunkt for samtale. I eit samfunn som ofte dyrkar det glatte og forbruksvenlege, er det ein styrke når eit kulturarrangement vågar å vera djervt nok til å skapa brytingar. Det tyder ikkje at alt var vellukka, men at noko stod på spel – og det er i slike augneblink at ny forståing kann veksa.

    For den som lydde etter, var det vonleg spor av ein djupt menneskeleg samband midt i alt det maskinelle. Dei tidvis mektige augneblinki viste at teknologien ikkje er ein fiende av det heilage, men eit reiskap som – når det vert brukt med medvit – kann forsterka dei kjenslene kyrkjerommet alltid hev bore fram: age, von, og ei kjensla av å vera del av eit større heile. Liksom gotiske bogar peikar mot himmelen, kann moderne lydlandskap peika mot nye dimensionar av det andelege.

    Dei som gjekk ut or kyrkja med kløyvde kjenslor, ber med seg eit frø til ettertanke. Morgondagens kyrkjemusikantar vil sjå tilbake på denne åpningskonserten og finna noko som liknar på den fyrste gneisten av ei ny tid. Slik vert tradisjonen ikkje svekt, men halden i rørsla. Det er ei påminning um at levande kultur ikkje kann frysast fast i former frå fyrr – ho må få rom til å anda, jamvel når andedraget er framandt for nokre.

    Kjelde: Adresseavisen

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no