Tag: Kropp

  • Arve fyller 90: – Ikkje alle dagar er like ljose.

    Arve fyller 90: – Ikkje alle dagar er like ljose.

    Nitti år og ein spurt upp ei lang trapp. Det er ikkje kvardagskost for nokon, og slett ikkje for ein som hev sett dagslyset skifta i ni tiår.

    Arve Tellefsen fyller nitti år, og melder sjølv at ikkje alle dagar er like ljose. Det er ein ærlegdom som kler ein mann som hev arbeidt i eit fag der fullkomenskapen ofte vert målt i brøkdelar av eit sekund. Men nett denne ærlegdomen gjer augneblikket sterkare: ordi kjem rett etter at han hev sprunge upp ei lang trapp. Kroppen gjev eit anna svar enn pessimismen kunde tyda på.

    For norske musikkelskarar er namnet Tellefsen sjølve ljoden av fela. I meir enn ein mannsalder hev han bore fram tonar som hev vore med på å byggja eit musikkliv i landet. Det er ikkje lite å ha vore ein av dei røystene som lærde eit heilt folk at klassisk musikk ikkje treng vera framand. Når ein slik mann fyller nitti, er det ikkje berre ein privat merkedag; det er eit høve til å takka for alt det som hev runne frå fela hans ut i stovor, kyrkjor og konsertsalar.

    Det mest livgjevande med denne soga er likevel ikkje talet nitti i seg sjølv. Det er at dagen etter den gode dagen kann koma med tyngre steg, og at Tellefsen seier det rett ut. Det er ei påminning um at det å halda seg i rørsla ikkje krev at alle dagar er like lette. Det krev berre at ein tek trappi når ho kjem, og at ein ikkje lèt ein mørkare morgondag få siste ordet.

    Her ligg noko alle kann læra av, same kva alder dei er i. Ein treng ikkje lata som at livet er eit einaste langt solskin. Ein kann segja: i morgon er det annleis. Og so kann ein likevel spretta upp trappi i dag. Det er ikkje nokon liten triumf. Det er ei stille form for mot.

    Arve Tellefsen hev dessutan synt at alder ikkje treng vera ein stoppestad, men ein ny sats i eit stykke som framleis vert skrive. At han i ein alder av nitti år orkar å setja beini i eit tempo som fær yngre folk til å missa pusten, er eit bilete på noko djupare enn fysisk form. Det er eit vitnemål um at gleda ved det konkrete – trappi, tonen, dagen – ikkje vert borte med åri.

    Ein slik 90-åring er ei gåve til eit samfunn som ofte hev det med å setja folk til sides når dei når ein viss alder. Tellefsen minner um at det finst ei kraft i å halda fram, ikkje trass i at dagane skiftar, men nett for di dei gjer det.

    Kjelde: Adresseavisen

  • Mange av oss lever som Sondre Skulstad. Men professor trur me skyt oss sjølv i foten.

    Mange av oss lever som Sondre Skulstad. Men professor trur me skyt oss sjølv i foten.

    Alt for to tusen år sidan rådde det delfiske orakelet menneskja til å kjenna seg sjølve. No vert denne gamle visdomen utført med tal.

    Sondre Skulstad er ein av dei mange som dagleg fylgjer med på søvnen, pulsen og treningi si. Han ber eit målarband um handleddet og les av tali for å forstå sin eigen kropp betre. Men er dette eit framsteg eller eit uttrykk for noko urolegare?

    Ein professor hev åtvara mot at slik sjølvmåling kann vera eit symptom på ei større samfundsrørsle der folk misser tilliten til sine eigne kjensler. Likevel kann ein snu på blokki og sjå det heile i eit anna ljos.

    Menneskji hev til alle tider freista måla og skjøna seg sjølve. Då dagbøkene vart vanlege på 1700-talet, skreiv folk ned kva dei åt, kor lenge dei sov, og kva veret var. Termometeret og barometeret vart tekne imot med undring og skepsis. No er målarbandet og telefonappen berre ei naturleg forlenging av denne gamle trongen.

    Det norske ordet «mål» ber ei dobbel tyding som opnar for eit rikare perspektiv. Det kann visa til ei mæling, men og til eit framtidsmål. Når ein set seg eit mål for treningi, er ikkje tali berre kalde fakta – dei er steg på vegen til å nå det målet. Soleis bind språket sjølve målingi saman med meiningi.

    Det som er nytt, er at tali vert delte. I digitale fellesskap samlast syklistar, lauparar og mosjonistar for å kappast og heia på kvarandre. Den einslege morgonøkta vert då eit sosialt fyrtårn som bind folk saman på tvers av bygder og land. Dei som mæler søvnen, kann oppdaga samanhengar dei ikkje visste um – kanskje gjev ein viss mengd djup søvn meir energi til å vera saman med borni og grannane. Sjølvmålingi er difor ikkje berre innovervendt; ho kann og styrkja samhaldet i det lokale miljøet.

    Difor er det kanskje ikkje so rart at folk i notidi hev funne gleda i å fylgja med på sine eigne livsmerke. Dei gjer ikkje berre som Sondre Skulstad – dei tek del i ein lang tradisjon for å lytta til kroppen og sjelelivet. Det delfiske rådet um å kjenna seg sjølv er ikkje mindre verdt i dag. Berre hev dei no fått nye reiskapar til å gjera det. Og når ein kjenner sin eigen rytme, stend ein friare til å velja det gode livet saman med andre.

    Kjelde: Aftenposten

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no