På Verftet i Bergen vart det klårt at popmusikken i byen hev fått eit nytt stort namn. Iris Caltwait frå Arna synte at ho allereie høyrer heime mellom dei største. Det er ikkje lite sagt i ein by med so rik musikktradisjon.
Arna er ofte eit stille område i Bergen, med sine eigne grender, sin eigen arbeidsarv og eit tett samhald. Når eit ungt menneske derfrå tek steget inn på Verftet og vert teke imot som ein stjerne, då er det noko meir enn ein vanleg konsertkveld. Det er eit teikn på at talentet ikkje spør um postnummer.
Norsk popmusikk er full av artistar som gjorde dei fyrste tonane sine langt frå dei store scenane. Det er i lokale øvingslokale, i skulekorps og på lokalfestar at mange finn si eiga røyst. Når Iris Caltwait stend på Verftet og fyller romet med sin eigen song, minner ho om at det er nett slik store karrierar vert bygde. Ho kjem ikkje frå ein storby, men frå eit samfunn som hev gjeve henne rom til å veksa.
Det er lett å la seg imponera av det ferdige resultatet. Men bak ligg timar med øving, songar som er skrivne og kasta, og ein vilje til å stå i det. At ho no vert rekna som ei av dei store i Bergen, er ei påskjøning for det arbeidet. Og det er ei glede for heile Arna, som fær sjå ein av sine eigne verta lyfta fram.
Bergens poptradisjon er ikkje noko nytt. Byen har fostra artistar som hev sett preg på heile landet. Men tradisjonar er ikkje noko som berre høyrer fortidi til. Dei vert borne vidare av nye røyster som tør å syngja sine eigne songar. Iris Caltwait gjer nett det. Ho syng med ei kraft og ei tru på seg sjølv som gjer at Verftet ikkje er noko endepunkt, men ein stad på vegen mot endå større ting.
Difor er det god grunn til å gleda seg. Ikkje berre for dei som fekk uppleva konserten, men for alle som bryr seg um norsk musikk. Det gror fram nye talent i bydelane, i bygdene og i dei små lokalsamfunni. Og når dei fær sjansen på dei store scenane, løner det seg å lyda.
Kjelde: Bergens Tidende
