Tag: framsyning

  • Publikum vert ikkje med på den andre runden med klappingi.

    Publikum vert ikkje med på den andre runden med klappingi.

    Musikken døydde burt, og trønderen tok imot applausen. So kom den andre runden – og salen vart sitjande stille. For mange som fylgde sendingi, kunde dette verka som eit svik. Men nett denne roen fortel ei soge som er viktigare enn noko ståande ovasjon.

    Å køyra eit trygt løp kann høyrast ut som eit kritisk omgrep – noko som minner um manglande mot eller originalitet. Men i ei tid der spektakulære stunt og evige nylagingar ofte fær mest merksemd, kann eit val um å halda seg innanfor dei trygge, hevdbundne formene vera ei stille programerklæring. Trønderen valde ikkje å yverraska med brot og brodd, men å gjeva tilhøyrarane ei tolking som bygde på røynsle og musikalsk disiplin. Dette er ikkje latskap; det er ei form for audmjukskap – ei tru på at verket sjølv hev nok kraft.

    Og publikum? Dei svara ikkje med tomhendt klapping, men med å lytta innetter. Ei framsyning som ikkje eggjar til ståande ovasjonar, men som fær salen til å teia i eit langt andlet, er ikkje mindre vellukka. Tvert um kann ho vera meir sann. For i stilla etter siste tone verkar ikkje artisten som ein underhaldar, men som ein vegvisar inn i ein tankeheim der tonane sjølve fær leva uforstyrra.

    Trønderar er ofte kjende for å ikkje ropa hurra før dei er trygge på at det er fortent. Det ligg i landslaget og i soga – ei strekning der jorda er tung, og ordi er faa, men der det som vert sagt, meiner ein på botnen. Difor var det noko djupt trøndersk ved denne stundi: ikkje eit iskaldt avslag, men ei alvorleg godkjenning. Attenden i salen sat menneske som ikkje let seg riva med av gruppetrykket, men som dømde med opne øyro.

    Når ein meldar ropar etter noko nytt, er det ikkje naudsynleg eit nederlag for den som stod på scena – heller eit vitnemål um at artisten alt hev sett ein standard som gjer tilhøyrarane krevjande. Det er eit teikn på tillit, ikkje på misnøgd. For berre den som hev synt seg verdt å lytta til, fær slike krav lagde på sine skuldrer.

    Slik kann ei stutt melding frå ein kulturkveld romma ei heil lære um kvalitet og ærlegdom. Både trygt spel og avmålt applaus er ikkje veskapsmerke, men merke på eit levande kulturliv der både kunstnar og publikum veit å skilja millom glitter og gull. Og kanskje er det nett dette trønderen vilde – ikkje å vinna ein ståande ovasjon, men å vinna eit tenkjande, lyttande publikum.

    Kjelde: Adresseavisen

  • – Mi fyrste bekymring var at det skulle gå i stykke, etter at me har brukt 40 millionar.

    – Mi fyrste bekymring var at det skulle gå i stykke, etter at me har brukt 40 millionar.

    Førti millionar kronor, støypt i stål, silikon og eit mylder av linjer med kode, skal no dansa under dei gotiske bogane i Nidarosdomen. Det er ikkje ei kvardagsleg opning Olavsfesten byd på i år; her møtest menneskekroppen og maskinkroppen i ein kunstnarisk dans, eit samspel som tøyer grenser for kva ei gamal kyrkje og ein moderne festival kann romma.

    När dei fyrste tonane ljomar, vil mange i benkjane kjenna ei ørliti uro: Kann dette gå sund? Slike tankar er ikkje uturvande. Den eine tingen er at ein sofistikert robot lett kann få leddbrekk eller sensorfeil – den andre er at heile prosjektet er smidd saman med 40 millionar kronor. Men nett denne sårbarheiti gjev framsyningi ein eigen glans. Ho minner um at levande kunst alltid kviler på eit underlag av usikkerheit; ein skodespelar kann gløyma replikkane, ein songar kann missa ein tone, og ein maskin kann stogga. Det er det levande møtet, med all sin risiko, som gjer kvelden verdfull.

    Nidarosdomen sjølv er ikkje framand for dristige steg. I snart tusund år har dei høge kvelvi fanga opp song, klokkeklang og stille undring. Her tok byggmeistrar og bilethoggarar i bruk den tidas mest avanserte teknikkar, frå steinkvelving til glasmåleri. I eit slikt lys er ikkje ein robot som rører seg under rosevindauga eit brot med tradisjonen – det er ein ny sats i den same langvarige hymnen. Det er eit teknologisk vedunder som møter eit kulturelt minne, og båe parter vert rikare av møtet.

    Dei 40 millionane er ikkje kasta bort på eit lettvint blikkfang. Dei syner ei djup tru på at kunst og ingeniørkunst kann finna ein felles rytme. Ingen veit sikkert kor mange timar med programmering, mekanisk finpuss og koreografisk prøving som ligg bak ein einaste danserørsle, men resultatet er eit prov på at menneske og maskin ikkje treng vera motstandarar. Dei kann lyfta kvarandre.

    När maskinen lyfter armen og menneskedansaren svarar, stig ein ny tone gjennom skipet i den gamle domkyrkja. Det er eit bilete på at framtidi ikkje treng vera eit framandt land, men noko ein kann dansa seg inn i – side um side med båe menneske og maskinar.

    Kjelde: Adresseavisen

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no