Tag: folkevise

  • DirtPhunks, folkevise med rockegroove

    DirtPhunks, folkevise med rockegroove

    I 1802 drunkna Haavard Folkesson Hedde på veg til den store kjærleiken sin. Over to hundrad år seinare svingar gitarane i eit rockeband, og soga hans lever upp att i eit heilt nytt ljod. DirtPhunks hev no sleppt ei innspeling av «Håvard Hedde» der dei klæder folkevisa i stramme riff og eit tungt groove. Resultatet er ein liten påminning um at den norske folkemusikken ikkje er eit stykke støvut museumshistorie, men ein levande straum som berre ventar på nye røyster til å lata tonane renna.

    Det er noko djupt gripande i korleis ei vise kann binda saman tider. Haavard Folkesson vart døypt 16. juli 1758 og livnærte seg som ferdamann i eit samfunn der vandringsmannen ofte var ein framand i bygdene. Då han døydde i 1802, var det knapt nokon som skreiv namnet hans ned i embetsbøker – og likevel tok munnlege soger vera på forteljingi. I 1853 dukka visa upp på prent i M.B. Landstads «Norske Folkeviser», og frå den stundi hev ho halde seg ved lag, gjenom songarar som hev bore melodien frå led til led. No er stafettpinnen kasta vidare ut til eit rockeband, og det er ein siger for sjølve tradishjonen.

    For det er ikkje slik at folkemusikk er eit ferdig skrive kapittel som må vølast med silkehanskar. Tvert um: tradisjonsstoff lever berre so lenge nokon gjer noko nytt med det. Når DirtPhunks set sitt groove-preg på «Håvard Hedde» og blandar inn ein medley av andre norske klassikarar – frå folkeviser til Edvard Grieg – syner dei at det norske tonegarden ikkje er ei lukka bukt. Her er røter djupe nok til å tola både vreid gitar og bassgang. Som vokalisten i bandet, FH Baloo, hev sagt: Folkemusikken er eit felles eige, og ho vert halden i live av at folk spelar ho, uansett sjanger. Det er ei sanning so innlysande at ein kunne ynskja ho vart ropa ut i kvar musikkstove i landet.

    Det er dessutan eit merkelegt samantreff – eller kanskje ikkje – at den dramatiske forteljingi um Haavard Hedde kler rocken so godt. Rocken hev alltid hatt ein flikk av det tragiske, det fatale, den store lengsla. Når ein so tenkjer på at denne unge mannen sette yver ein fjord og miste livet for kjærleiken, er det som um dei to uttrykksformene finn kvarandre tvers gjenom tidi. At bandet blandar inn andre kjende tonar, gjer innspelinga til ei norsk identitetsøyving: ein kann draga kjensel på ein Grieg-melodi, men samstundes vert ein minnt på at 1700-talet er nærare enn ein trur.

    For vestlandsk målmann og folkemusikk-elskar er dette nyhendet ein liten skatt. Det viser at målreising og musikkreising hev same kjelde: ein respekt for det rotnorske, men utan frosen ærefrykt. Ei god folkevise er som ein gamal eikestokk – ho er sterk nok til at nye greiner kann skjota upp. Og når ein færøyar, ein døling eller ein sunnmøring høyrer «Håvard Hedde» på eit dansegolv med bass og trøkk, er det ikkje eit tap for tradisjonen; det er eit prov på at strekar frå 1802 framleis hev liv i seg.

    So lat gitarane runga, og lat soga um Haavard Hedde segla frå radiostasjon til strøymetenester. Denne innspelinga er ikkje berre eit musikalsk kuriosum – ho er eit døme på korleis ein kann ta vare på det gamle ved å la det møta det nye. For sjølv den djupaste tragedie kann verta umgjort til dans, berre ein held motet og gitaren stemd.

    Kjelde: Heavymetal.no

  • For ein gongs skuld må han hava ein minnelapp.

    For ein gongs skuld må han hava ein minnelapp.

    Tone frå ein scene hev ei kraft som opptak sjeldan kann fanga; dei fysiske svingingane i romet, den kollektive pusten millom musikarar og publikum, den unaudsagde samtala som uppstår når eit verk vert framført på nytt. Når eit album som vart gjeve ut for tjue år sidan no kjem i konsertversjon, er det ikkje berre ei gjenutgjeving – det er ei heimkome til det levande uttrykket som all musikk eingong var.

    Studioinnspelingar er bundne til sin eigen augneblink. Dei frys ein serskild klang, ei viss tolking, og gjev lyttaren eit dokument som kann spelast um att og um att. Men i salen, under ljoset og i nærleiken av dei som skapte verket, bråvaknar sjølve kjensla som bar fram songane ein gong. Dei same melodiane, dei same tekstane, men med eit nærvær som ikkje let seg lagra på nokon fast måte. Det er ei påminning um at kultur ikkje er eit tilhøve til daude gjenstandar, men ei strøym som held fram millom menneske.

    For tilhøyrarane som møtte denne musikken fyrste gongen for tjue år sidan, vert konserten ei bru. Minni frå eit tidlegare liv, kanskje frå ungdomstidi, fær ny farge og selskap av yngre andlit som høyrer songane for fyrste gong. Det er ikkje nostalgisk sutring, men ein sirkel som vert slutta: noko ein trudde var ferdigtala, viser seg å ha mykje meir å segja. Slik vert eit jubileum til ein ny byrjing, ikkje ein avslutning.

    Musikarane sjølve hev ogso veksa i desse tjue åri. Dei møter sitt eige verk med roynsler og perspektiv som ikkje fanst den gongen plata vart spela inn. Ein tone som var lett å slå an den gong, kann no liggja djupare; ei frase som vart sungi med ungdomleg eld, fær ein annan klangbotn når ho kjem frå ein eldre røyst. Det gjer konserten til ein uhøgtideleg samtale med tidi, der verket vert rikare for kvar vending.

    At eit album held seg so godt at det vert henta fram til ein heil konsert tjue år seinare, er i seg sjølv eit vitnemål. Det tyder at songane ikkje var laga for eit flyktig mote, men tala til noko varig. Det er ikkje so ulikt det som hende med folkevisone i eldre tid: dei levde vidare fordi dei bar på noko som generasjon etter generasjon kjende som sanning. No kan alle som fyller salen, verta ein del av den same lange lina – ikkje som passiv lyttar til ei maskin, men som medskapar i ei stund som aldri kjem att.

    Slik sett er konsertversjonen ein liten siger for det menneskelege nærværet i eit musikkliv som ofte er prega av skjermar og øyrepluggar. Det er lett å gløyma at musikk oppstod som samvær, som noko folk gjorde i lag. Når albumet no fær stiga ut or den digitale boksi og inn i eit fysisk rom, er det ei heidring av den eldste og mest beintframme sida ved kunstarti. Ikkje berre vert plata feira – sjølve det å høyra i lag vert feira, og det er eit gode me ikkje kann få for ofte.

    Kjelde: Adresseavisen

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no