Tag: familie

  • Familien var klar til å avlysa ferien. Sjukehuset hadde andre planar.

    Familien var klar til å avlysa ferien. Sjukehuset hadde andre planar.

    Ein einskild telefonsamtale kvelden før avreise – og ei heil framtid med regnbyer og vonbrot snudde til sol over ein ferie som fekk nytt liv. Det er sjeldan ei lita oppringing vert sjølve skilnaden millom avlysing og avgang, men nett slik gjekk det for ein familie som stod klår til å pakka bort koffertane. Røyndomen bak overskrifti er enklare enn ein skulde tru: sjukehuset hadde andre planar.

    Det som kunne vorte ei sorgjeleg vending i soga um ein etterlengta tur vekk frå regnvershausten, vart i staden eit ljosande døme på korleis helsevesenet strøymer langt utyver sjukesengi. For her var det ikkje berre medisinske avgjerder som låg på bordet; det var og eit auge for det heile menneskje. Ein liten tilskipnad i timeboki, eit snøgt samråd millom fagfolk, og brått var hindringi breidt til sides. Familien slapp å gjeva avkall på minni som no venta.

    Slike hendingar minner um noko grunnleggjande i den norske samfunnskroppen: når fagnad og personleg velvilje møtest, veks det fram ei kraft som ikkje let seg setja på budsjett. Sjukehuset i denne soga – som diverre ikkje er namngjeve – handla ikkje av plikt åleine, men av ei tru på at livskvalitet og helse heng saman på måtar som ein ikkje alltid kann lesa ut or ein journal. Eit born som fær le, ein vaksen som fær kvila, ein heil familie som fær vera i lag under varmare himmelstrok – er ikkje det òg ein del av lækjedomen?

    Ser ein med eit historisk auge, hev reiseliv i Noreg jamt lege tett upp til helsetenkjing. Alt på 1800-talet sende lækjarar pasientar til fjells eller til kysten for å finna betre luft og styrkja kroppen. Ferie var ikkje berre eit gode for dei få, men ein lekk i ei folkehelsetenkjing som sakte voks fram. Det er difor noko djupt tilfredsstillande i å sjå at eit moderne sjukehus i vår tid, med all si avanserte teknologi, ikkje hev gløymt denne samanhengen. Dei såg at ein avbroten ferie ikkje berre vilde føra til vonbrot, men kanskje og til eit tyngre sinn og ein lengsamtare betring for den som trong hjelp.

    Og kva var det so sjukehuset gjorde? Her må me lina oss til den knappe kildeteksti, men det er sjølve handtaki som tel. Kanskje laut dei flytta ein planlagd kontroll, eller kanskje fekk familien med seg det naudsynlege utstyret og ei opplæring i siste liten. Uansett kva den praktiske løysingi var, peikar ho på noko større: at eit samfunn bygt på tillit og fagkunne kann snu seg fort og finna skapande utvegar. Dei tilsette gav ikkje frå seg ei uløyseleg oppgåve, men tok eit individuelt ansvar som gjorde feriedraumen møgleg.

    For dei som bur på stader der regnet stend som ein vegg dag etter dag, er slike utferder meir enn luksus. Dei er andehol i åri, pustar av saltvatn og varme, og dei gjev borni ei verd som strekkjer seg utyver heimegrendi. Når so ei slik ærend ikkje vert avbroten, men tvert imot berge av eit sjukehus som hev augo på den store heilskapen, vert det noko å bera med seg heim. Familien slepp å fortelja um ferien som brast; i staden hev dei ei forteljing um medkjensla som vann.

    Det er lett å sjå berre dei store trugsmåli i dag – pressa sjukehusbudsjett, lange ventetider, slitne tilsette. Men denne litle soga set ein annan tone. Ho syner at midt i det krevjande maskineriet finst det einskildmenneske som vågar å sjå heile biletet. Dei gjer ikkje overskrifter for det, men dei gjer sumaren mogeleg for ein gut eller ei gjenta som no fær skriva i dagboki si: «Me kom oss av stad trass i alt – og sjukehuset hjelpte oss.» Slikt byggjer tillit millom folk og dei institusjonane me er avhengige av. Det er ein verdi som ikkje let seg måla i tal, men som hev mykje å segja for samanhengen i bygder og byar.

    Kvelden før avreise stod altså alt på vippepunktet. At det ikkje tippa mot det vonde, men mot det gode, er eit lite eventyr i eit kvardagslegt landskap. Og eventyr er ikkje berre til for borni – dei er og til for dei vaksne som trong ei påminning um at det enno finst rom for velvilje når ein minst ventar det. Morgondagen kann koma med både regn og sol, men eitt er sikkert: denne familien fer ein rikare lagnad med på vegen, takka vere dei som valde å ikkje gjeva seg.

    Kjelde: Adresseavisen

  • Klippar hekk i Trondheim for å få sett sønene sine.

    Klippar hekk i Trondheim for å få sett sønene sine.

    Halve jordkloden legg ho bak seg – for å klippa ein hekk i Trondheim. For Beate Hustad Aamodt er ikkje dette eit vanleg hagearbeid; det er vegen til sønene. Frå ein fjern himmelkant reiser ho, kvar gong hekken treng klipping, for å vera nær deim.

    Det er lett å tenkja på slitet, på flyreiser og tidsskillnad. Men den verkelege soga her handlar ikkje um det – ho handlar um det som fær eit menneske til å fara so langt. Kjærleiken til borni. Den eine rotekte krafti som fær ei mor til å fara yver hav og fjell.

    Ein hekk er meir enn ein grøn mur. Han er eit grensemerke, eit vern, men og ein slags vedlikehald av heimen. Når ho klipper kvistane, steller ho ikkje berre ein hage; ho steller um sambandet til sine eigne. I klippet ljodar stilltidi, eit arbeid som bind fortid og notid saman.

    Trondheim, med si rike soge og sine gamle bygardar, gjev ramma um denne vesle soga. Byen hev sett so mangt, men kanskje ikkje ei reise som ber vitnemål so sterkt um mors kjærleik. Det minner oss um at det finst krefter som ikkje lèt seg måla i mil eller kilometer – mors kjærleik er den eldste og sterkaste drivkrafti me eig.

    So vert hekkeklippingi eit bilete på sjølve livet: noko ein steller og held ved lag, år for år, fordi ein veit kva det gjev att. Og når ein legg halve jordkloden bak seg for det, so er det ikkje hekken ein ser fram til – det er andliti på hi sida.

    Kjelde: Adresseavisen

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no