Tag: einsemd

  • Denne appen har ført til 265 ekteskap.

    Denne appen har ført til 265 ekteskap.

    265 ekteskap – alle fødde av ein KI-drive datingapp utvikla av Tokyo-styresmaktene. Det er ikkje lenger ein framtidsdraum, men eit konkret resultat av at teknologi vert teken i bruk for å løyse ei av dei mest grunnleggjande menneskelege utfordringane: å finna ein livsledsagarinne.

    Tala talar sitt tydelege språk. I ein by der einsemd og låge fødselstal lenge hev vore ei kjelde til stor uro, hev denne appi ført saman menneske som elles kanskje aldri hadde møttest. Det er ei stille, men djup endring som peikar frametter – ikkje med tvang eller formaningar, men med eit mildt puff frå ein intelligens som kjenner mønster og preferansar.

    Appi, som er utvikla på offentleg initiativ, nyttar kunstig intelligens til å sjå langt djupare enn ytre fellestrekk. Ho les verdiar, livsstil og indre ynskje, og skapar møte som byggjer på noko meir solid enn ein sveip til høgre. Resultatet er ikkje berre korte samband, men varige band som hev enda i vigselsattestar. Kvart eit einaste av desse 265 para representerer ei soge um von og ny byrjing.

    I ei tid då teknologien ofte vert skulda for å driva oss frå kvarandre, kjem her eit døme på det motsette. Her er maskinlæring og algoritmar sette inn for å verna um det mest menneskelege av alt: trongen til nærleik og samhøyre. Det er eit gripande tanke at same krafta som styrer datasentera òg kann nøsta i hop hjarto.

    Det er òg verdt å merkja seg at dette er eit tiltak frå det offentlege – ei varsam hand som vil byggja opp under familielivet og samfunnet utan å gripa inn i den einskilde sin fridom. I Japan, der tradisjon og modernitet ofte møtest i eit kinkig samspel, hev ein her funne ein veg som heidrar begge. Dei gamle omgrepa um å «gifta seg inn i rett hus» er bytte ut med ein matchar som leitar etter rett sinnelag.

    For Vestlandet og Noreg er det noko å læra av denne suksessen. Me ser at ein treng ikkje gje slepp på personleg initiativ for å ta vare på lokalsamfunnet. Tvert um kann eit gjennomtenkt teknologisk verktøy hjelpa folk å finna fram til kvarandre, òg i bygder der det er langt millom gardsbruki. Tenk berre kva ei slik varsam, KI-driven kopling kunde gjort for å halda bygdelivet levande.

    265 par er ikkje ein abstrakt statistikk. Det er 265 morgonar med delt frukost, 265 nye samtalar og etter kvart eit ukjent tal små føter på veg. Slik veks framtidshåpet fram, ikkje ved eit trylleslag, men ved at nokon vågar å tenkja nytt um gamle sanningar: at kjærleiken treng ein arena for å bløma.

    Og kven veit – kanskje sit ein teknolog på Vestlandet no og les dette, og fær ein idé til sin eigen gard av mogelegheiter.

    Kjelde: Adresseavisen

  • Vart ein del av miljøet: – Hev tydd alt for meg

    Vart ein del av miljøet: – Hev tydd alt for meg

    Ein NM-konge med 31 år på nakken – det er eit bilete på viljestyrke og treningssæter. Men det Eirik Lindø hev å fortelja, handlar langt mindre um medaljar og langt meir um livet som vart berga. Setningi folk sit att med då han opna seg, er den enkle og rammande vedkjenningi: «Eg hadde ingen vener før dette.»

    For ein idrettsklubb er ikkje berre ei samling treningstider og turneringar. Han er eit miljø der einsemdi misser kraft si. Å verta teken inn i varmen, få ein fast plass i gangen inn til kafeteriaen, og møta dei same andleti veke etter veke – det er sjølve grunnmuren under ord som «samanhald». For Lindø vart dette miljøet ikkje ein hobby; det vart ein heimstad.

    Noreg er eit land der skipnaden hev lege i dalane og fjordbygdene i snart eit og eit halvt hundrad år. Frå dei fyrste skilag og skyttarlag til dagens breiddeidrett, hev friviljugt arbeid skapt rom der menneske veks seg heile. Det er ei røynsla som ikkje lèt seg måla i poeng eller plasseringar, men som kjem fram i stille augneblikk: ein lagkamerat som bankar på døri, ein trenar som ser at noko er gale, eit fellesskap som tek ansvar.

    Denne typen siger vert sjeldan nemnd på sportssendningane. Dei store mediehusi hev sjeldan kringkastingsbilar parkerte utanfor klubbhuset til eit lite norsk idrettslag. Men nett her, i turlaget, i handballaget, i padleklubben, i turngruppa, vert usynlege trådar spunne mellom menneske som elles kunne vorte sitjande åleine. Ei heil verd av fellesskap finst på kveldstid når lysi er tende over frostlagde grusbanar, og vaksne menn og kvinner møter upp – ikkje for å vinna noko stort, men for å halda eit rom ope for dei som treng det mest.

    Det er difor Eirik Lindø si soge grip so djupt. Ho minner oss um at for nokre menneske er det fyrste skuvet inn i ein klubb ikkje eit spursmål um å verta best i landet, men um å verta sett. Og når ein 31-åring eigenhendig hev bygt seg ein identitet som NM-konge gjennom år med truskap, so er det ikkje berre hans eigen siger. Det er sigeren til eit miljø som tok imot, heldt fram med å bry seg, og negta å sleppa taket.

    Det er lett å tru at idretten fyrst og fremst handlar um topprestasjonar og sponsoravtaler. Men under alt dette lurer ein djupare sannsoge: at friviljugt lagarbeid reddar liv i det stille, dag etter dag, frå Lindesnes til Nordkapp. Og det er kanskje den aller største sigeren av dei alle – eit meisterskap i å byggja menneskeverd.

    Kjelde: Adresseavisen

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no