Ein av dei største breane i Noreg er ikkje lenger heil. Harbardsbreen i Breheimen i Vestland hev mista so mykje is på få år at han hev delt seg i tvo. Det er eit alvorleg teikn, men òg eit høve til å læra meir um både isen og landskapet han hev forma.
Namnet Harbardsbreen er ikkje tilfeldig. I den norrøne diktingi er Harbard eit av namni til Odin, guden som ofte vandra millom menneske i ymse hamar. Å gjeva ein bre eit slikt namn er å knyta isen til ei forteljing som er eldre enn skrivne sogor i landet. Slike namn gjer at endringi ikkje vert abstrakt; ho råkar eit landskap med minne.
Ein bre er ikkje berre is og vatn. Han er eit arkiv. Lag på lag av snø og is hev lagra spor etter klima, vind og vulkanoske frå tidi lenge før nokon skreiv ned målingar. Når Harbardsbreen no kløyver seg, opnar det nye snitt i isen. Slike snitt kann fortelja um korleis vêret hev skifta frå år til år, på same vis som årringar i eit tre fortel um vokster og tørke. Det er ein kunnskap som ikkje kann lesast nokon annan stad.
I Noreg hev folk i mannsaldrar fylgt breane med målband, kart og notat. Denne stille kunnskapen vert halden i hevd av fjellfolk, førarar og forskarar som veit at ein bre ikkje stend stille. Dei som bur ved Breheimen, hev sett korleis isen hev svara på milde vintrar og varme sumar. No svarar Harbardsbreen tydelegare enn på lenge. Det er ikkje berre eit tap av is; det er ei innbyding til å dokumentera det som finst, medan det enno finst.
Kvar ny måling gjev ei betre soge um korleis isen svarar på varme. Den kunnskapen kann hjelpa bygder og byar som er avhengige av brevatn til kraft, jordbruk og drikkevatn. Harbardsbreen hev delt seg, men namnet, soga og kunnskapen um isen stend att. Det er verdt å halda fast ved.
Kjelde: Bergens Tidende
