Tag: avgjerd

  • Opnar avsperra område i Trondheim

    Opnar avsperra område i Trondheim

    Hundre og seks år er lang tid å venta på eit ja. I 1920 bad bygartnaren i Trondheim um å få opna eit avsperra område. No fær han viljen sin.

    Det er lett å smila av ein søknad som hev lege so lenge. Men saki fortel noko viktig um korleis byar veks fram, og korleis gode idéar ikkje alltid vinn den fyrste avrøystingi.

    Bygartnaren såg truleg eit høve der andre såg eit hinder. Eit avstengt område midt i byen var ikkje berre eit tomrom; det var ein lut av byveven som ikkje var i bruk. Han bad um opning, men vart ikkje bønhøyrd. No, fleire mannsaldrar seinare, er avgjerdi teki.

    For Trondheim er dette eit stig frametter. Byar som let grøne og opne rom koma til sin rett, vert rikare stadar å bu og ferdast i. Eit område som hev vore stengt, kann no verta ein møtestad, ein snarveg eller eit stille andehol i kvardagen. Det er ikkje berre praktisk; det er ei påminning um at byen ikkje er ferdig bygd, men vert ny til kvar tid.

    I ei tid då dei fleste ventar svar på ein dag eller ein time, er det noko forfriskande ved eit saksframlegg som hev lege i eit heilt århundre. Det minner um at ikkje alle gode avgjerder lèt seg skunda. Nokre gonger krev dei at tida mognar, at byen veks, og at nye augo ser det same som ein gamal fagmann såg.

    Det er og noko rørande i at eit fagleg råd frå 1920 framleis hev tyngd. Bygartnaren er kanskje ikkje noko stort namn i soga, men han sette ord på noko som seinare generasjonar hev teke vare på. Slik hev byplanleggjarar og grøntarbeidarar ein usynleg arv. Dei legg grunnlaget for avgjerder som kann koma lenge etter deira eiga tid.

    Når portane no opnar seg, er det ikkje berre eit gjerde som vert teke ned. Det er eit stykke av bysoga som fær si løysing. Trondheim fær eit nytt rom, og bygartnaren fær eit ettermæle som viser at gode idéar ikkje hev nokon siste frist.

    Kjelde: Adresseavisen

  • Familien var klar til å avlysa ferien. Sjukehuset hadde andre planar.

    Familien var klar til å avlysa ferien. Sjukehuset hadde andre planar.

    Ein einskild telefonsamtale kvelden før avreise – og ei heil framtid med regnbyer og vonbrot snudde til sol over ein ferie som fekk nytt liv. Det er sjeldan ei lita oppringing vert sjølve skilnaden millom avlysing og avgang, men nett slik gjekk det for ein familie som stod klår til å pakka bort koffertane. Røyndomen bak overskrifti er enklare enn ein skulde tru: sjukehuset hadde andre planar.

    Det som kunne vorte ei sorgjeleg vending i soga um ein etterlengta tur vekk frå regnvershausten, vart i staden eit ljosande døme på korleis helsevesenet strøymer langt utyver sjukesengi. For her var det ikkje berre medisinske avgjerder som låg på bordet; det var og eit auge for det heile menneskje. Ein liten tilskipnad i timeboki, eit snøgt samråd millom fagfolk, og brått var hindringi breidt til sides. Familien slapp å gjeva avkall på minni som no venta.

    Slike hendingar minner um noko grunnleggjande i den norske samfunnskroppen: når fagnad og personleg velvilje møtest, veks det fram ei kraft som ikkje let seg setja på budsjett. Sjukehuset i denne soga – som diverre ikkje er namngjeve – handla ikkje av plikt åleine, men av ei tru på at livskvalitet og helse heng saman på måtar som ein ikkje alltid kann lesa ut or ein journal. Eit born som fær le, ein vaksen som fær kvila, ein heil familie som fær vera i lag under varmare himmelstrok – er ikkje det òg ein del av lækjedomen?

    Ser ein med eit historisk auge, hev reiseliv i Noreg jamt lege tett upp til helsetenkjing. Alt på 1800-talet sende lækjarar pasientar til fjells eller til kysten for å finna betre luft og styrkja kroppen. Ferie var ikkje berre eit gode for dei få, men ein lekk i ei folkehelsetenkjing som sakte voks fram. Det er difor noko djupt tilfredsstillande i å sjå at eit moderne sjukehus i vår tid, med all si avanserte teknologi, ikkje hev gløymt denne samanhengen. Dei såg at ein avbroten ferie ikkje berre vilde føra til vonbrot, men kanskje og til eit tyngre sinn og ein lengsamtare betring for den som trong hjelp.

    Og kva var det so sjukehuset gjorde? Her må me lina oss til den knappe kildeteksti, men det er sjølve handtaki som tel. Kanskje laut dei flytta ein planlagd kontroll, eller kanskje fekk familien med seg det naudsynlege utstyret og ei opplæring i siste liten. Uansett kva den praktiske løysingi var, peikar ho på noko større: at eit samfunn bygt på tillit og fagkunne kann snu seg fort og finna skapande utvegar. Dei tilsette gav ikkje frå seg ei uløyseleg oppgåve, men tok eit individuelt ansvar som gjorde feriedraumen møgleg.

    For dei som bur på stader der regnet stend som ein vegg dag etter dag, er slike utferder meir enn luksus. Dei er andehol i åri, pustar av saltvatn og varme, og dei gjev borni ei verd som strekkjer seg utyver heimegrendi. Når so ei slik ærend ikkje vert avbroten, men tvert imot berge av eit sjukehus som hev augo på den store heilskapen, vert det noko å bera med seg heim. Familien slepp å fortelja um ferien som brast; i staden hev dei ei forteljing um medkjensla som vann.

    Det er lett å sjå berre dei store trugsmåli i dag – pressa sjukehusbudsjett, lange ventetider, slitne tilsette. Men denne litle soga set ein annan tone. Ho syner at midt i det krevjande maskineriet finst det einskildmenneske som vågar å sjå heile biletet. Dei gjer ikkje overskrifter for det, men dei gjer sumaren mogeleg for ein gut eller ei gjenta som no fær skriva i dagboki si: «Me kom oss av stad trass i alt – og sjukehuset hjelpte oss.» Slikt byggjer tillit millom folk og dei institusjonane me er avhengige av. Det er ein verdi som ikkje let seg måla i tal, men som hev mykje å segja for samanhengen i bygder og byar.

    Kvelden før avreise stod altså alt på vippepunktet. At det ikkje tippa mot det vonde, men mot det gode, er eit lite eventyr i eit kvardagslegt landskap. Og eventyr er ikkje berre til for borni – dei er og til for dei vaksne som trong ei påminning um at det enno finst rom for velvilje når ein minst ventar det. Morgondagen kann koma med både regn og sol, men eitt er sikkert: denne familien fer ein rikare lagnad med på vegen, takka vere dei som valde å ikkje gjeva seg.

    Kjelde: Adresseavisen

Fylg oss: YouTube Telegram
Meld deg inn i Vestlandske Mållag

Få dei fem viktigaste sakene frå Vestmennene rett i innboksen - éin e-post i veka.

Andre prosjekt: Fjordgefluster.no Nordisches.se Maalmannen.no